|
 |
 |
 |
|
|
|
|
|
|
|||
Mestermøte |
|||
|
Les om Truls Mørk i Kulturspeilet: - Musikk er en øyeblikksopplevelse (intervju) CD-innspillinger:
|
Begeistringen var enorm i et praktisk talt fullstappet Oslo Konserthus i går. Cellisten Truls Mørk inviterte til konsert sammen med pianist Håvard Gimse -og hvilken konsert var det vi opplevde! Publikums applaus ville ikke gi seg og de to musikerne var nødt til å gi flere ekstranummer. Nesten sydlandske stemninger i vårt kalde nord - men så var det også to artister på podiet som virkelig hadde noe å by på. Truls Mørk har gjennomen rekke fremragende CD-innspillinger, sist med Elgars cellokonsert og Brittens cellosymfoni, etablert seg i det fremste sjiktet av cellister i verden i dag. På kontinentet er han et betydelig navn. I Oslo Konserthus har han jevnlig opptrådt med Oslo-filharmonien. Men gårskvelden ga oss en utøver med en betydelig forsterket spilleglede siden sist vi så ham. Ikke minst sikkerheten var påtagelig en langt annen. Det skyldes helt opplagt det forhold at han kommer atskillig bedre til sin rett når han kan opptre alene med sin Montagna-cello, eller som i går sammen med en pianist som han føler seg hjemme med. Håvard Gimse ga den eminente cellisten det akkompagnement som kan ha lett for å drukne i de helt store formene med stort symfoniorkester. Det var i konsertens absolutte solo-del, Arne Nordheims tre satser fra Cellosuiten fra 1996, at vi opplevde konsertens høydepunkt. Her var Truls Mørk og hans cello alene med sitt publikum. Vi ble forført, bergtatt og revet med av hans eminente spill. Ros også til komponisten som måtte fram og motta velfortjent applaus. Nå venter vi bare på en hel kveld med Bachs cellosuiter! Hans Monagna-cello trives tydeligvis best i former som disse. Vi har tidligere klaget svært på akustikken i Oslo Konserthus. Men forskjellen på et hundre og to mann på podiet gjør nesten alt. Her fikk vi klang som i en katedral, fulltonende, stor og majestetisk. Alt fra første buestrøk i Beethovens F-dur sonate ble vi himmelfalne og nesten slått til jorda over den fyldige klangen i celloen. Stor var også tolkningen av Sjostakovitsj d-moll sonate op. 40. Her fikk utøverne anledning til å slippe seg løs i komponistens sprelske partier. Vi fikk også inntrykk av at Brahms klangt langt friskere enn hva vi er vant til fra den komponisten. Som sagt vanket ekstranumre og ovasjonsmessig bifall møtte de to utøverne. Den Norske Bank hadde kjøpt opp store deler av konserten og brukt anledningen til å invitere ansatte eller forbindelser. Det gjør oss ingenting at de okkuperer hele restauranten i pausen, trengselen og den manglende servering kan vi like gjerne forsøke oss på andre steder i Konserthuset. Derimot bør den kulturinteresserte bank neste gang de tar med folk på konsert med klassisk musikk avholde et forkurs i alminnelig dannelse. Det er både irriterende og ikke minst forstyrrende for utøverne når åpne hostekuler skal serveres uten forbehold og at folk til og med mener de har rett til å snakke høylytt sammen under konserten. I går var støyen så påtakelig at vi faktisk ventet på det øyeblikk da Mørk under framførelsen av Nordheims krevende verk la fra seg buen og ba folk hoste fra deg før han fortsatte! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
