|
Så er det igjen gjestespill fra Odin Teatret som holder til i Holstebro i Danmark. Det ble grunnlagt i Oslo
i 1964 av Eugenio Barba som da hdde studert i flere år i Polen hos Jerzy Grotowski. Dette var den første frie gruppen som ble dannet utenom institusjonsteatret
i Europa. Jens Bjørneboe hadde skrevet deres første forestilling Ornitofilene. Fra 1966 har de hatt tilhold i Holstebro og drevet kurs- og
seminarvirksomhet samt turnert rundt i verden. I løpet av denne
tiden har de laget 23 forestillinger og besøkt 41 land.
Det er besluttet at Eugenio Barba skal få den anerkjente Sonning-prisen. Tidligere pristagere har blant andre vært Bertrand Russel, Arne Næss, Vaclav Havel og Dario Fo.
Det er nå fem år siden de gjestet Norge sist.
Denne forestillingen er basert på dikt av Henrik Nordbrandt og
tekster av Odin Teatret og bakgrunnen er historien om Guilhermino Barbosa, en revolusjonær som kjempet mot korrupte makthavere i Brasil
1925-27.
Forestillingen tar utgangspunkt i en våkenatt til hans minne hvor
menneskehetens kamp og tragedie tydeliggjøres og eksemplifiseres
ved antikt gresk mytestoff fra Homers Odyseen, Sofokles Øidipus samt flere andre greske myteskikkelser. Forestilingen er bygget
opp med en rekke sekvenser hvor sanger - spanske, italienske,
sydamerikanske - blir formidlet på høydramatisk måte som forteller
blant annet tragiske historier.
Mesteparten av tekstene synges og spilles, men i enkelte sekvenser
får vi brokker av de gamle greske dramaene. Det meste fremføres
med stor intensitet og høyfrekvent dramatikk. Riter utføres med
groteske hyl og skrik og kraftige kroppsbevegelser.
Forestillingn er spekket med tung symbolikk og et påtrengende
krevende uttrykk. Problemet blir i flere faser at det gis ikke
rom til å gå inn i de sterke uttrykkene. De bare øker på og tynger
ned slik at man lett blir utmattet i stedet for grepet og innlemmet
i tragedien. Enkelte scener hadde nok med hell fungert bedre med
et mer dempet og begrenset uttrykk.
Publikum sitter på begge sider av aktørene slik at man kommer
helt nære. Midt på gulvet er det spredt ut singel som brukes aktivt
til å markere ulike faser av forestillingen. Den blinde Ødipus
lager mønster med sin stav. Daidalos tegner labyrinter.
Skuespillerne bruker båder norsk, dansk, engelsk og spansk, noe
som gjør at man ikke hele tiden oppfatter hva som blir sagt eller
sunget.
Kostymene er effektfulle, men noe overlessete. |