|
 |
 |
 |
|
|||
Mythos |
|||
|
|
Så er det igjen gjestespill fra Odin Teatret som holder til i Holstebro i Danmark. Det ble grunnlagt i Oslo i 1964 av Eugenio Barba som da hdde studert i flere år i Polen hos Jerzy Grotowski. Dette var den første frie gruppen som ble dannet utenom institusjonsteatret i Europa. Jens Bjørneboe hadde skrevet deres første forestilling Ornitofilene. Fra 1966 har de hatt tilhold i Holstebro og drevet kurs- og seminarvirksomhet samt turnert rundt i verden. I løpet av denne tiden har de laget 23 forestillinger og besøkt 41 land. Det er besluttet at Eugenio Barba skal få den anerkjente Sonning-prisen. Tidligere pristagere har blant andre vært Bertrand Russel, Arne Næss, Vaclav Havel og Dario Fo. Det er nå fem år siden de gjestet Norge sist. Denne forestillingen er basert på dikt av Henrik Nordbrandt og tekster av Odin Teatret og bakgrunnen er historien om Guilhermino Barbosa, en revolusjonær som kjempet mot korrupte makthavere i Brasil 1925-27. Forestillingen tar utgangspunkt i en våkenatt til hans minne hvor menneskehetens kamp og tragedie tydeliggjøres og eksemplifiseres ved antikt gresk mytestoff fra Homers Odyseen, Sofokles Øidipus samt flere andre greske myteskikkelser. Forestilingen er bygget opp med en rekke sekvenser hvor sanger - spanske, italienske, sydamerikanske - blir formidlet på høydramatisk måte som forteller blant annet tragiske historier. Mesteparten av tekstene synges og spilles, men i enkelte sekvenser får vi brokker av de gamle greske dramaene. Det meste fremføres med stor intensitet og høyfrekvent dramatikk. Riter utføres med groteske hyl og skrik og kraftige kroppsbevegelser. Forestillingn er spekket med tung symbolikk og et påtrengende krevende uttrykk. Problemet blir i flere faser at det gis ikke rom til å gå inn i de sterke uttrykkene. De bare øker på og tynger ned slik at man lett blir utmattet i stedet for grepet og innlemmet i tragedien. Enkelte scener hadde nok med hell fungert bedre med et mer dempet og begrenset uttrykk. Publikum sitter på begge sider av aktørene slik at man kommer helt nære. Midt på gulvet er det spredt ut singel som brukes aktivt til å markere ulike faser av forestillingen. Den blinde Ødipus lager mønster med sin stav. Daidalos tegner labyrinter. Skuespillerne bruker båder norsk, dansk, engelsk og spansk, noe som gjør at man ikke hele tiden oppfatter hva som blir sagt eller sunget. Kostymene er effektfulle, men noe overlessete. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
