|
 |
 |
 |
|
|||
Kjapp parodi på klisjeene |
|||
|
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret i jubileumssesongen, se også: |
Arne Ingolv Sunde Lygre har skrevet et humørfylt stykke om et alvorlig tema: vår tids jåleri, redselen for elding, kosmetisk juks og kirurgiske inngrep, alt sammenfattet i ønsket om å ha evig liv. Til syvende og sist dreier det seg om livsinnhold og meningen med vår tilværerelse. Mens nyttårsrakettene smeller og århundrene farer av gårde er vi villig med på hans raljering av vår tids mote- og kroppshysteri. Det er moro så lenge det varer, for mot slutten av stykket vet ikke den unge dramatikeren om han helt har skrevet en slags komedie eller et stykke som skal ha et alvorlig tema. I siste del av stykket blir han rett og slettt kjedelig og belærende. Den dramaturgiske hjelpen som teatret skulle ha bidratt med har uteblitt. Skyldes det teatrets ønske om stadig å urframføre ny norsk dramatikk i jubileumssesongen? Det er synd fordi Lygre viser seg å ha mye å fare med. Han er best der han nådesløst utleverer enkeltpersoners forfengelighet og svakhet overfor motehysteri og egoisme. Mange scener sitter godt. La oss håpe han fortsetter å utvikle seg i teatret og ikke bruker all sin tid som såpeleverandør for de kommersielle TV-kanalene, noe han mer enn avgjort har talent for. Det er mye å glede seg over i hans stykke. Klisjeene står i kø for å bli parodiert på Amfiscene og enkelte skuespillere kan dessverre ikke dy seg for å sleske til med grovt overspill. Ellen Horn starter ballett som mannesulten skuespiller "bortimot førti" og siden går det slag i slag. Som den mannlige oppvarteren i ulike skikkelser opplever vi Anders Mordal og før det begynte å dabbe av så vi også herlige baby- og barnesituasjoner med Marit A. Andreassen og Laila Goody. Særlig førstnevnte har en herlig bevegelighet som fryder. Hadde bare instruksjon og dramaturgi holdt helt til mål! Ine Jansen har fått den uttakknemlige oppgaven med å gestalte den karrieresugne og selvopptatte statssekretæren som også skal formidle forfatterens alvorlige budskap mot slutten av forestillingen. Det er når forfatterens 'darlings' kommer fram at forestillingen ikke holder helt mål - og den dramaturgiske balansegangen med å lave god og tankevekkende komedie over et alvorlig tema sviktet betraktelig mot slutten. A.I.S. Lygre har mye i seg. Tidsbegrepet jongleres med. Han gjør bruk av en frekk og enkel løsning for å formidle historiens episke spenn: personene går ut av handlingen og forteller i korte setninger hva som skal skje gjerne med å omtale seg selv i tredjeperson. Slik elegant bruk av fremmedgjøringsteknikk ser vi gjerne mere av! Det går også svært kjapt for seg. Her er ingen nøling. Momentene likesom århundrene fyker avgårde i ekspressfart. Teatrets sminkeavdeling og påkledere må ha hatt litt å gjøre bak scenen! Forestillingen gjør mye bruk av tekniske effekter og en videoskjerm fungerer svært bra til å binde historien sammen. En liten overraskelse venter når forestillingen egentlig skulle være over. Bare synd at bevegelsene på skjermen ikke var synkronisert med aktørene ved én anledning. Hvorfor ikke gjøre bruk av digitalt kamera og la det bli 'levende' på ordentlig? Cathrine Telle scorer sterkt i scenene der hun har instruert de to søstrene Laila Goodey og Marit A. Andreassen som henholdsvis baby og ni-årig oppløpen jentunge. Men som erfaren instruktør burde hun ha sett at forestillingen ikke holdt helt til mål - og forlangt noen måneder til av teateret, jubileumssesong eller ikke. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
