|
 |
 |
 |
|
|||
Cirkus på Torshov |
|||
|
|
Torshov-teatret med ny gruppe åpner nytt år friskt med tsjekkiske Pavel Kohouts Cirkus (August, August, August). Stykket hadde urpremiere i Praha mai 1967 etter at Kohout hadde strevet i fem år for å passere sensuren. Han har skrevet lyrikk, dramatikk, essays og romaner. Tsjekkerne har en lang teatertradisjon hvor de er mestere i å lure sensuren, legge inn skjulte tvetydige betydninger, ironisere og påpeke maktmisbruk og undertrykkelse ved hjelp av burlesk humor. For 20 år siden ble han spilt på Amfiscenen på Nationaltheatret, en enakter som ble oppført sammen med et stykke av nåværende president Havel. Stykkets ramme er et lite familiesirkus hvor klovnen August - Øystein Røger - forteller om sin store drøm: å dressere araberhestene. Dette er tradisjonelt en oppgave for sirkusdirektøren - Kåre Conradi - og i åpningsscenen blir August plaget med slag og spark og gjort narr av av stallmesteren - Kjersti Elvig - og direktøren. August kjemper for sin drøm og direktøren setter nesten uoppnåelige betingelser.Men August overvinner dette med humor, oppfinnsomhet og med sin naive tro og fantasi. Skuespillerne sliter i begynnelsen med timing og tempo. Det insisteres uten at det blir grep om dramaet. Men så skjer det en endring. Spillet lever. Nerven er til stede og det fungerer mellom aktørene. Det drysser ut ordspill, kjappe replikker, kvikke underfundige påfunn, frydefull burlesk handling og dramatiske sprang fra det humoristiske til det groteske. Spesielt Ågot Sendstad som Augusts kone gjør en glimrende innsats både med sitt fysiske og verbale uttrykk. Hun er dukken som får liv og klarer å formidle dette. Lasse Lindtner som Bumbul, hennes far, gjør en brak-entre gjennom teltveggen i ført "sterk-mann" kostyme og vektløfterstang. Og etter det er scenen hans. Handlingen drives og frem til pause er det frydefull fest. I andre del blir det mer problematisk å holde nerven levende. Det blir ujevnt spill og endel repetisjoner blir kjedsommelige og mangler trøkk. Mot slutten hvor direktøren viser til fulle sin groteske voldsutøvelse mestrer ikke Kåre Conradi å uttrykke dette. Stykket blir for langt og tekstens potensiale og flertydige muligheter blir ikke godt nok utnyttet. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
