|
 |
 |
 |
|
|||
Et deilig sted |
|||
|
Musikk: Fläskkvartetten (Et deilig sted) rettighetshaver: Nationaltheatret |
Oppgaven virker nesten uløselig: hvordan formidle tonen og stemningen i Kjell Askildsens noveller til en helaftens teaterforestilling? Instruktør Ole Anders Tandberg har gjort denne teaterhøstens kanskje dristigste eksperiment med denne oppsetningen. Han har selv bearbeidet og dramatisert novellenebruddstykkene, som ofte spilles flere på én gang. Det er ikke historier og noveller i sin helhet vi blir presentert for, snarere tekst-brokker og biter av stemninger. Det var i disse øyeblikkene hvor flere personkonstellasjoner fra Askildsens novelleverden befolket scenen på én gang og bokstavelig talt framførte brokker fra flere av hans noveller samtidig, at vi følte at noe av teaterets magi var til stede. Forskjellige mennesker, forskjellige steder - men stemningen er den samme. Askildsen har vært dramatisert før, men da bare med én historie av gangen. I hans forfatterskap finnes det mye takknemlig - men også krevende - å ta fatt i, han er en knapphetens mester og i de få ordene han utstyrer sine sjeldent utgitte prosa med finnes et uttall av underforliggende meninger og betydninger. Så har det nesten vært kamp på kniven blant teaterets skuespillere for å være med på denne oppsetningen. Den store hovedscenen kan av og til virke overbefolket i de største scenene, og det kan være vanskelig å holde trådene. Bare en uhyre god detaljkjennskap til Askildsens noveller må til for å holde styr på hva som er hva. Dette er det få av oss som har - men likever fungerer det. Hva skjer? Hvem snakker? Hvilken historie fortelles? Men dette blir ikke problematisk. Replikkene og stemningene glir inn i hverandre - selv om vi av og til hadde på følelsen at det ble vel mye spising og drikking. Skuespillene kler av seg, legger seg, som sagt spiser og drikker til stadighet - og rødvin og sherry'en går unna. Som regel skjer alt på en gang. Det er en teateroppsetning uten egentlig handling, men med mange øyeblikksbilder, situasjoner og stemninger som 'tar' Askildsens diktning. Vi finner fort grunnstemningen, ensomheten, de tilsynelatende intetsigende menneskene - som likevel har så mye gjemt inne i seg at de blir levende historier helt alene. Som sjebnen til doktoren som var dømt for barmhjertighetsdrap. Nå bor han i en kjeller, "Det går nedover med meg", som han lakonisk uttrykker det i Ole Jørgen Nilsens meget gode rolleframføring. Mesterlig var valget av åpningssekvensen. Doktoren og dommeren, spilt av Svein Erik Brodal, møtes på en benk i en park. Tilværelsen glir sakte forbi, og tiden går, visualisert gjennom et sakte bevegelig parklandskap rundt de to. De er ikke i begynnelsen klar over hvem de er - og hvordan deres sjebner har krysset hverandre. Ordknappheten og de ladete ordene gjør dette til en stor scene. Å lage teater ut fra stemninger er ingen enkel sak. Det kreves mye av publikum - og man bør ta for gitt at de aller fleste ikke eier så detaljert kunnskap til Askildsens noveller at man umiddelbart kan gjenkjenne tekstbrokkene. Det kunne bli noe masete i alt kaoset og mylderet opp på scenen til tider. Men som helhet blir det en forestilling som står på sine egne ben. Mye av rosen må gå til Ole Anders Tandberg. Ekstra honnør vil vi gi teaterets erfarne skuespillere. Wenche Foss, Ole Jørgen Nilsen, Svein Erik Brodal, Kari Simonsen og Jan Hårstad har alle stor sikkerhet i det de gjør, uten nøling, de er til stede og karakteriserer sine rollefigurer. Spesielt vil vi rose Ole Jørgen Nilsen som overbeviser sterk i sin rolle som doktoren. Fläskkvartetten har spesialkomponert musikk til denne oppsetningen. I lange perioder kledte musikken stykkets stemning men i enkelte partier ble den for påtrengende. Musikken ble for nærværende, vi hørte den for godt. Erlend Birkelands scenografi fungerer godt. Særlig likte vi parkscenen med den langsomt dreiende parken rundt. Slikt gir dimensjon og perspektiv. De to siste sesongene har flere unge instruktører kastet seg løs på oppgaven med å gjøre originale nytolkninger og dramatiseringer av litterære verk. Både på Nationaltheatret og Oslo Nye Teater har stykker som Sult, Skammen og Elling og Kjell Bjarne vært formidable suksesser som har vært umlige å legge fra seg. Ole Anders Tandberg sto selv bak Vesaas' Fuglane på Det Norske Teatret for et par sesonger siden, også det en oppsetning som på langt nær er ferdigspilt. Nå har Ole-Anders Tandberg signert nok en stor oppsetning. Merkelig i form og innhold og på langt nær noen vanlig teateroppsetning. Men for 70-årige Kjell Askildsen summerer denne forestillingen hans lange forfatterskap. Det er første gangen hans tekster spilles på scenen i dramatisk form. For teateret er han allerede godt kjent, gjennom årene har han oversatt en lang rekke forestillinger fra tysk. Vi ser linjen fra den revolusjonære Toller i 1970 - som introduserte Brecht/Eislers Solidaritetssang - når har det noengang vært en premiere i Nationaltheatret som slutter med at salen synger Internasjonalen med knyttete never? - til ny tyskspråklig dramatikk av Botho Strauss, Fassbinder og Tabori. Det er i dette perspektivet vi må se hans diktning - og også denne oppsetningen. Vanskelig tilgjengelig, javel, og ingen teateroppsetning i tradisjonell forstand. Men noe man bør ha mot og få med seg. Ikke minst vil en oppsetning som dette skape nysgjerring for Askildsens diktning, for hans helt særegne stil og 'mini'-verden. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
