|
 |
 |
 |
|
|||
Don Juan - et nachspiel |
|||
|
|
Så braket det løs på Torshov-teatret igjen. Denne gangen har skuespillerne i samarbeid med instruktør Alexander Mørk-Eidem tatt utgangspunkt Mozarts opera Don Giovanni (1787) og arbeidet med å skrive egne tekster i tillegg til at de bruker et variert spekter av populærmusik fra jazz til rock ved siden av noen av de mest kjente ariene fra operaen. Operaen baserer seg på en autentisk person som levde i Spania i ca. 1350. Den første dramatiske behandlingen av stoffet ble gjort i 1630. Siden har flere behandlet stoffet, blant andre Molière. Rammen er nyttårsaften år 2000. I et noe tamt lokale med enkelte bord med hvite duker sitter en musiker og betjener en synthesizer med rytmeboks og slår an tonen med å introdusere forestillingen med typisk maskinmusikk. Raskt dras vi inn i handlingen gjennom Don Juans venn, Leppa - Trond Høvik, som synger at nå er Don Juan, i stykket kalt DJ, på toilettet og forfører Anna-Mona - Anne Marit Jacobsen - mens han skal sørge for å holde fruen, Erna - Gisken Armand - unna arenaen. I bakgrunnen smeller rakettene og alkoholinntaket er særdeles høyt. Så følger handlingen med forførelser og forførelsesforsøk av det mest pågående og freidige slaget, vekslende med episoder hvor DJ prøver å glatte over, unnynde seg og bli venner med sin kone, parallelt med andre handlingssekvenser. Hele forestillingen er lagt opp som en blanding av farse, kabaret og tragedie og skuespillerne holder et tempo og har et engasjement og en eksplosiv energi som gjør at vi dras gjennom hele første del med et kjempesveip. De hysterisk festlige sekvensene veksler med fullskapens ufyselige følger, alt utført med en nyansert, kraftfull beundringsverdig spillestil som gjør at publikum bare gir seg over og kommer med direkte tilrop og bemerkninger mens de hyler av latter. I annen akt blir noe av innholdet og uttrykket mer problematisk. Noen av sekvensen til Morten Espeland som spiller 'åttendels'-finnen Ståle Koivonen, blir for utværet og mangler spenst og Robert Skjærstad i noen av sine konfrontasjoner med sin nygifte Andrine Sæther klarer ikke å følge opp det følelsesmessige i teksten. Etter at DJ - Jan Sælid - har lagt opp til at vennen 'Leppa' overtar hans kone, mens han selv er ute på nye forførelsesoppdrag, snur stykket brått over til tragedie. Hevnen kommer i fokus og DJ går løs på 'Leppa' på det groveste. Sælid og Høvik handterer denne overgangen mesterlig og som tilskuer sitter man og fryser på ryggen. Musikkansvarlig Andreas Utnem har løst de musikalske utfordringene på en drivende god måte Det som også er gledelig er at både Sælid og Gisken Amand - og ikke minst Anne Marit Jacobsen - turnerer sine sangnumre slik at man sitter og lurer på at de i tillegg kunne hatt en sangkarriere. Spesielt å bemerke er Gisken Amands innlevelsesfylte sakte blues og Anna Marit Jacobsens Eartha Kitt-nummer sprellende elegant på bordet iført tettsittende leopardmønstret kjole og sensuelt roterende hofter.. Selv om ensemblet leverer i hovedsak høyfrekvent spill, utmerker Anna Marit Jacobsen seg mer enn andre. Nå må man noen se å få gitt den damen en pris! |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
