|
 |
 |
 |
|
|||
Et dukkehjem - venter på det vidunderlige |
|||
|
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret, se også:Forestillinger i jubileumssesongen:
 Henrik Mestad og Anneken von der Lippe, foto: Kulturspeilet/Kjell Moe
|
Det gikk hardt for seg da Nationaltheatret skulle forhåndspresentere sin jubileumsversjon av Et Dukekhjem for pressen. Thorvald Helmers albu smalt rett inn i tinningen til Nora, som måtte ta telling og fikk et blomstrene blått øye. Dukkehjemmet er et bokstavelig talt hardt stykke. Selv i dag slår det. Det rapper til deg med holdninger og problemstillinger som er like aktuelle i dag som for 130 år siden. Ibsen måtte ha en merkverdig evne til både å se psykologiske mekanismer som å forstå kvinners situasjon. Mange av replikkene er som å gå rett inn i diskusjonen den dag i dag. Instruktør Kjetil Bang-Hansen snakket på forhånd om å revurdere mannen: Thorvald skulle likevel ikke være den mannsjåvinisten og skurken som litteraturhistorien har plassert han som. Har han lykkes? Nei, dette er en oppsetning av Et Dukkehjem så lik tidligere oppsetninger i Nationaltheatrets tradisjon som vi omtrent kan komme. Til og med dekorasjonen er omtrent en nøyaktig kopi av Guy Krohgs fra 1972, riktignok litt mindre vagina-fiksert men skråscenen er den samme, veggene står i samme posisjon og har vi ikke sett kakkelovnen i høyre hjørme i Et Dukkehjem før - eller var det Hedda Gabler? Solid Ibsen altså, og var det et ikke for sluttscenen, ville vi sagt at dette ble for tradisjonelt. Men her hadde man tatt et regigrep kanskje etter lån av Per Bronkens oppsetning av Johan Gabriel Borkman - også vist på TV - med snøraset og tillintetgjørelsen. Eller så vi det samme i Harry Kupfers Nibelungen-ring der Götterdämmerung slutter med at jord og himmel går opp i flammer og en liten gutt kommer storøyd inn på scenen med en blomst i hendene: framtiden og håpet. For her stilte Noras og Helmers eldste datter opp storøyd med julepresangsdukken trygt forvart i armkroken med samme symbolvirkning etter at alt hadde rast sammen rundt henne, mamma hadde forlatt huset og pappa lå tilbake som et knekt vrak. Problemet med å gå på Nationaltheatret og se en ny innstudering av Et Dukkehjem er at teatret gjennom årene har laget så mange fremragende oppsetninger av dette stykket. Man blir bortskjemt - og det er vanskelig å unngå og sammenlikne. Her må nye skuespillere tåle å måle seg mot en Ingerid Vardund og Knut Wigert - eller en sluttscene med en fabelaktig Frøydis Armand. Og slikt er, som man skjønner, ganske umulig. Bedre blir det altså ikke når Kjetil Bang-Hansen legger opp til en tradisjonell versjon. Riktignok har han pusset litt på Ibsen her og der, gjort noen små forandringer i teksten og modernisert litt forsiktig. Utenom sluttscenen er det lite nytt i denne oppsetningen. Men målt mot tidligere oppsetninger kommer denne absolutt svært så bra fra det. Og det burde ikke si så rent lite. Anneken von der Lippe og Henrik Mestad kommer hederlig fra det i sine rolkninger av henholdsvis Nora og Thorvald Helmer. Imponerende er det for Anneken von der Lippes del; dette er hennes debut på Nationaltheatrets hovedscene. Å gå rett inn i rollen som Nora med alt det som forplikter på denne scenen som har fostret så mange store Nora'er, bør ikke være en dagsligdags affære. Litt problemer hadde hun riktignok med diksjonen, og helt vant med denne scenen er hun ikke ennå. Her burde en erfaren instruktør være mer påpasselig og sørget for et mer frontalt uttrykk. Dette gjelder også hennes motspiller Henrik Mestad, som også var utstyrt med en røkkifisert Vestlands-dialekt som ikke kledte ham. Slikt blir for overtydelig. Men dette blir for detaljer å regne. Det var først og fremst disse to som bar forestillingen. Nils Ole Oftebro, Ingar Helge Gimle og Ågot Sendstad kom også hederlig fra sine roller - og gledelig var gjensynet med Oftebro på Nationaltheatrets scene, her var en erfaren skuespiller som på ingen måte hadde problemer med å høres og la seg bli forstått! Stor heder til hele ensemblet og instruktøren. Det er en forestilling som gjør inntrykk og som alltid reiser spørsmålet: var det riktig av Nora å forlate hus, hjem og barn? Det er også slik denne forestillingen alltid har fungert: den vekker oss og reiuser viktige problemstillinger. Vi kommer ikke uberørt fra møtet med Ibsens tekst. Men kanskje stiller vi for store krav til Et Dukkehjem på Nationaltheatret: venter vi på at det vidunderlige skal skje? Vår nye kulturminister sørget for å utsette premieren med tretten minutter da hun kom for sent til sin første store offentlige oppgave. Vi tilgir henne gjerne. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
