Faust i visuell kortversjon

Med et hårstrå. For med dyktig dramaturgisk hjelp har Ragnar Lyth faktisk maktet å få det vesentligste av problematikken i del to kokt ned til en times sceneversjon. Dermed er mye sagt: det er tekstdramaet som er den store taperen. Men det blir heller ingen såpe av resultatet.

Laser-teknologi
Det er det visuelle som er forestillingens store styrke. Her har den nye tid rykket Goethe og teateret tett inn på livet. Oppsetningen er et visuelt skue og en scenografisk triumf. Laser-teknologien har inntatt Nationaltheatrets scene og skapt effekter som forbløffer og tar oss med på virkelighetsflukten inn i teaterets magiske verden. Men det overdrives ikke, laseren brukes behersket, som en forsterkende del av handlingen.

Bare skiftet mellom del 1 og 2 når Mefisto forteller Faust at nå går vi fra mikroverdenen (kjærligheten, jeg'et) til makroverdenen (keiseren, den ytre makten) er en fabelaktig demonstrasjon, og et flott visuelt skue. Like sterkt blir slutten hvor Mefisto kaver under og delvis over et grønt laserteppe i sin streben for å holde på Faust, som likevel reddes fra den evige fortapelse for sin tro og søken etter den evige sannhet.

Ingen uhygge
Men holder denne oppsetningen som en fullstendig Faust? Både ja og nei. Her er det klippet og plukket. Mye av Bloksbergsscenen er borte. Andre ting fares over med en så dramaturgisk harelabb at du knapt får med deg hva som skjer: kan tilskueren i løpet av to-tre knappe replikker begripe at den 'gale' Faust forsøker å temme havet og naturkreftene? Neppe.

Teatersjef Ellen Horn sier i programmet at hun har håp om at vi med Faust kan gjennomskue Mefisto og hans spill på verdensarenaen når vi nå nærmer oss år 2000. Men tar denne oppsetningen fatt i invitten og avlegger besøk hos Milosevic og andre av av dagens aktører? Eller for ikke å tenke i så stort format: evner Faust å si oss noe om vår tids jag etter suksess, rikdom og hva som ligger igjen av etiske sidesprang på framskrittets og fortjenestens alter?

Riktignok spretter Fausts og Grechens avkom opp som en liten Hitler-Jugend og i del to er vi innom 'krigen'. Men det blir ingen uhygge av det. Det eneste som vi grøsset av var sjokoladepapiret til nyjappenes snerte damer som med sine sponsorbilletter satte sitt tydelige preg på gårsdagens premiere. Kunne oppsetningen si noe til dem om forretningslivets mer eller mindre uakseptable metoder for 'veien til målet?'. Neppe.

Vi avlegger et lite besøk innom Per Lønnings og den norske kirkes for tiden besværlige og hyklerske verden - eller var det Per Ståle Lønnings? Men slik denne oppsetningen står temmelig fritt i sin bearbeidelse og sin framstilling av Fausts verksted som et helvettes laboratorium, griper hverken instruktør eller dramaturg til de åpenbare invittene som ligger i teksten.

Hvor er Goethes budskap?
Det er denne farligheten vi savner. Goethe hadde noe å si oss, der han fra sin posisjon som regimedramatiker og statsmann i Weimar hadde fullt innsyn i statsstyrets mange irrganger, metoder og knep. At han ikke sto så langt tilbake selv for å benytte seg av mer eller mindre lugubre metoder, viser de nylige avsløringene av hans angivervirksomhet som hemmelig spion for makthaverne, den tids lokale Stasi-agent. Det er også ting som tyder på at han hadde en finger med i spillet av arrestasjonen og den nederverdige behandlingen av Heinrich von Kleist. Og i tegningen av forholdet mellom Gretchen og Faust mener mange å finne igjen trekk av Goethes eget forhold til sine kvinner.

Men oppsetningen blir ikke infam nok. Vi stilles ikke til ettertanke over menneskehetens streben etter makt, lykke og skjønnhet - og hvilke offer det krever. Må vi selge oss til de mørkere makter for å oppnå framskritt og utvikling? Hva er vår streben etter den høyeste sannhet og dypeste innsikt uttrykk for? Et mer perfekt liv - eller en uhyggeverden i form av nukleære og bakteorologiske katastrofer? Hva koster det?

Det spres ingen uhygge med denne forestillingen.

Mesterlig scenografi
Om uhyggen er borte er det likevel mye å glede seg over. Scenografen Sören Brunes er den første som må nevnes. Hans Dr.Mabuse-liknende scenebilde er i ytre trekk forbløffende likt det stillaset han reiste da Edvard Hoems Musikken gjennom Gleng ble framført på Nationaltheatret i 1978. Veggen skaper muligheter for spill på flere plan, noe som bare delvis utnyttes av instruktøren Ragnar Lyth. Det virkelig geniale i scenografien er laserveggene.

To ord må sies om lyssettingen til Marianne Thallaug Wedseth. Også den føyer seg praktfull til forestillingens visuelle helhet. Særlig likte vi knepet med de sterke salslysene midt i mot før forestillingen startet: premierepublikummet ble blendet og fikk lite anledning til å se hverandre. Dermed ble vi raskt ført inn i teaterets verden - og ikke til kjendislivets rituelle kniks ved en premiere på Nationaltheatret.

Monna Tandberg
Dernest er dette Monna Tandbergs forestilling. Hun gestalter Mefisto med en kynisk og overlegen arroganse. I hele første del bærer hun spillet og dominerer scenen med sin iskalde holdning. Mot slutten av andre del blir hun mer anonym, og vi merker at denne oppsetningen skulle hatt ennå en uke eller to til på seg for å sette seg skikkelig.

Det merkes også på Bjørn Skagestad som rett og slett virker sliten. Hans Faust er riktignok imponerende og stort teater, men vi savner den innlevelsen som en pakt med djevelen skulle tilsi. Er det bare så enkelt? I scenene med Gretchen får han mer ro på seg.

Dette er Gørild Mauseths første store rolle på teateret - og etter denne må det bare komme flere. Klar, distinkt og overbevisende spiller hun ut hele Gretchens tragedie. Vi tror på henne.

Åsmund Feidje har komponert behagelig lydkulisser som ligger inne nesten kontinuerlig. Av og til festes oppmerskomheten ved en ensom fiolinstemme, andre ganger går det på spikerpiano og teutonsk tuba og Bierstube-sang.

Peer Gynt
Ragnar Lyth har ikke kunnet dy seg for å holde Ibsen og Peer Gynt-analogene unna. Det virker som det er bevisst at han nettopp ville vise slektskapet mellom de to verkene. Her ser vi tydelig hvilken påvirkning Faust, særlig del 2, har hatt på den unge Ibsen da han diktet sitt store versedrama. Galehusscenen blir nesten altfor lik og her kjenner vi igjen både Knappestøperen og scenen med nøstene i 'Aske, skodde, støv for vinden...'. Man stjal jo riktignok ganske fritt fra hverandre i tidligere tiders åndsliv og her får vi demonstrert på Mationaltheatrets hovedscene at selveste Henrik ikke var så helt uskyldig i denne geskjeften selv. Pinlig for alle de som vil heve nasjonalklenodiet opp til en plass han ikke burde være. Herlig for alle oss andre som virkelig tror at Mefisto er '...en del av den kraften som har fått det lodd å ville ondt men virke godt.'

Hele Faust for første gang på norsk? Teateret har muligens sine ord i behold, men for de som vil se Goethes nitten timer med dramatikk slik han skrev det - og som Ragnar Lyth mener er uspillelig - må ta seg en tur til Hannover senere i år. Der vil Peter Stein ved hjelp av egne midler sette opp hele forestillingen uavkortet.

Kjell Moe