|
 |
 |
 |
|
|||
Kjersti Holmens store forestilling |
|||
|
|
Endelig en forestilling som spilles slik Ibsen skal! Det var litt av en overgang fra gårsdagens åpningsforestilling av De unges forbund på Ibsen-festivalen til den Fruen fra havet vi opplevde på Amfiscenen i dag. Her var det ingen gimmick eller forsøk på å gjøre musical og syngespill av Ibsens tekster. Her var det rent teater fra ende til annen, kanskje litt langdrygt mot slutten, men tett og engasjerende. Først og fremst er det Kjersti Holmens store forestilling. Hun favner rolleskikkelsen EllidaWangel med hva den inviterer til, galskapen og den omsorgsfulle hustru, alt i ett. Det er spranget i hennes rolletegning som gjør at vi tror på den skikkelsen hun tegner. Hun er kvinnen som drømmer om det ukjente, det store, havet - men som også nages som pliktoppfyllende kvinne fordi hun en gang lovte sitt hjerte til en ukjent sjømann. Det er et stort spenn i hennes kvaler, men stykket får sin lykkelige slutt ved at hun velger familien og ektemannen - fordi hun fikk valget i frihet. Kjersti Holmen er stor i denne rollen. Vi likte at hun i de første aktene framstilte rolleskikkelsen som en lys og humørfyllt hustru, mens hun mot slutten av fjerde akt eksponerer galskapen for fullt mens hun ruller seg skrikende rundt på gulvet. Nettopp fordi hun har full kontroll over uttrykksmidlene tror vi på henne og dette blir en stor rolleprestasjon, utført av en skuespiller som kanskje feirer sin største triumf på Nationaltheatret. Den danske instruktøren Peter Langdal har valgt et regigrep langt fra det søkende og mystiske hos Ibsen, en spillestil slik vi altfor mange ganger har opplevd i dette stykket. Visst kobler Ibsen ganske fritt. Her er det sagn, naturmystikk og realistisk drama om hverandre. Han er ikke fri fra å gjenta seg selv, for det er umulig å ikke høre replikker og situasjoner fra Et dukkehjem gjentatt. Men litt kvinnesak tåler vi så gjerne. Mot slutten av tredjeakten fant jeg ut at også dette hadde jeg hørt før. Men ikke hos Ibsen. Her var påvirkningen fra Wagners drama om Den flyvende hollender sterkt påtakelig. Om Ibsen gjorde dette bevisst eller om han hadde øst av andre kilder om dette sagnet, vites ikke. Men likheten i dragningen mot det ukjente og 'det store uendelige' er der. Ibsen drar det fort ned på jorda gjennom ordene til den rasjonelle ektemannen dr. Wangel om at hans hustru skulle tilhøre 'havfolket', de som var anerledes enn landfolket, de som holdt til inne i de tette og trange fjorder. Nei, utsyn og frisk luft må til! Så ender hele stykket i vannets element ved at ekteparet Wangel tar seg en plaskende dusj sammen! Jeg likte regigrepet til instruktøren. Han dveler ikke, kanskje utenom et par scener mot slutten hvor bihandlinger ble altfor overfokusert, men går freidig og rett på sak. Hele stykket igjennom sørger han for å holde en lett og lys tone, først og fremst gjennom de to ungpikene Bolette og Hilde, spilt av Andrine Sæther og Laila Goodey. De løper hujende og lekende inn og ut av scenen, og sørger for såpass mye sprut og energi i oppsetningen at det sender eventuelle tungnemme fornemmelser hos Ibsen langt ut på sjøen. Her får de følge av Anders T. Andresen som i tillegg tegner et godt portrett av kunstnerisk egoisme og mannlig sjåvinisme. Morten Faldaas tildeles rollen som gjennomgangsfigur og en slags annonsør av stykkets setting, foruten at han gestalter rollen som herr Ballestad, egnens maler, kelner og frisør. Foran hver akt foretar han en nesten genial presentasjon av scenen vi har foran oss. På slutten av stykket samler han alle aktørene i en finale som bare må oppleves, ikke beskrives. Det er slik vi vil ha Ibsen, så befriende ribbet for tradisjoner og konvensjonell spillestil! Per Jansen spiller Dr. Wangel og overbeviser sterkt. Noe patetisk har Ibsen til tider tegnet denne mannsskikkelsen. Vi skal synes litt synd på ham, men Per Jansen mestrer også denne siden av rollen godt. Overlærer Arnholm i skikkelse av Trond Brænne blir framstilt som en stakkarslig pusling. Tegningen av denne skikkelsen gikk for langt mot slutten, selv om det kan forsvares ved at Bolettes sjebne er en gjentakelse av stemorens. Stig Henrik Hoff spiller den fremmede sjømannen, kald, rolig og til tider sikker djevelsk. Det er fint å oppleve et stykke hvor også nærheten til personene og handlingen er til stede. Her kommer Amfiscenen og den sceneløsningen som er valgt til sin fulle rett. Aktørene er tett på publikum, de spiller og løper bak tribunene og vi opplever ikke på noe tidspunkt avstand til det som skjer. Som tilskuere er vi midt inne i handlingen. Stykket starter med lydkulisser av brenninger, måkeskrik og bølgeslag. Mot slutten vokser dette til storms styrke, slik som også dramaet utvikler seg. En stor forestilling og en flott rolleprestasjon av Kjersti Holmen! Nå er Ibsens-festivalen inne i det sporet vi skal ha den, som et kraftsentrum som med de ypperste kvaliteter i spill fokuserer på Ibsens dramatikk. Vel blåst, Nationaltheatret, her får dere det virkelig til! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
Kjersti Holmen og Per Jansen, foto: Kjell Moe/Kulturspeilet
