|
 |
 |
 |
|
|||
Bravo! Bravo! Bravo! |
|||
|
Kulturspeilets omtaler fra Ibsen-festivalen 2000: - De Unges Forbund t |
Det finnes ikke noe bedre enn når teateret er godt, og her leveres et utsøkt kammerspill med Kai Remlov som Elias Rukla, hovedpersonen i Dag Solstads bok Genanse og verdighet fra 1994. Det er første gangen en av hans romaner dramatiseres for scenen. Det var Marit Moum Aune som ønsket å gjøre dette, noe Solstad bifalt. Resultatet er blitt meget vellykket. De partiene som er valgt ut fra bokas tekst gir oss levende sekvenser fra ulike perioder i Ruklas liv og nok stoff til at vi klarer å få en opplevelse av helhet til tross for at dette selvfølgelig er bare utdrag. Det spenner over en tidsperiode fra han var filosofistudent på Blindern til han som noen-og-femti år gammel lektor kaster inn håndkledet (paraplyen). Remlov viser i sitt spill en eminent evne til med små variasjoner i uttrykket å holde en kraft i sitt utrykk som gjør at man sitter der topp konsentrert og engasjert og fryder seg over ordlekene, beskrivelsene, teankene og episodene. Ren nytelse for en publikummer! Scenerommet er nakent bortsett fra en stilisert chaizelounge og to mørke små kulisser i bakgrunnen, som er i aktiv bruk i sekvenser i løpet av forestillingen. Rukla utviklet et vennskap i sin studietid med en medstudent som gifter seg med Eva Linde, en kvinne som Rukla ser på som den mest fantastiske blant kvinner - en drøm! Ved vennens separasjon overlater han ansvaret for Eva Linde til Rukla, noe som gjør ham himmelfallen av lykke. Denne rollen er stum og tolkes av Ingrid Lorentzen fra Nasjonalballetten. Hun er en uttrykkssterk danser. Hun fyller rommet med sin pure entre og yter maksimalt i dansescenene. Hun viser en tilstedeværelse og sensuell utstråling som betar. Arne Fagerholt har koreografert tre dansesekvenser for henne som er både dramatiske, sensuelle og lengselsfulle og en av dem er full av burlesk humor. Musikken er blandet. Personlig synes jeg at cellomusikken ga best støtte til dansen. Tekstene i de andre musikkstykkene synes jeg var litt forstyrrende fordi Lorentzen er sterk nok i sitt uttrykk. Samspillet mellom Remov og Lorentzen fungerer meget godt. Hennes dempete og antydende mimespill er nyansert riktig i forhold til uttrykket. Mot slutten av forestilllingen øker spenningen idet Remlov tar oss inn i scenen hvor lektor Rukla foreleser for sine avgangselever om sine tanker, undersøkelser og konklusjoner i Ibsens Vildanden. Dette gjør han på en mesterlig måte og publikum er i hans hule hånd. Vi småhumrer og ler, dras inn som hans 'elever' som 'diskusjonspartnere' og i de morsomme sekvensene sitter latteren løs. Forestillingen varer i underkant av en og en halv time uten pause. Remlov står løpet med glans. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
