|
 |
 |
 |
|
|||
Vanvittig bra |
|||
|
Kulturspeilet fra Ibsen-festival: - Fruen fra havet |
Gengangere - Gespenster - fra Volksbühne i Berlin er en vanvittig bra oppsetning. Ikke fordi det er fremragende spilt eller fordi det er befriende å oppleve Ibsen som noe annet og mer enn tradisjonelt tale- og resitasjonsteater, men først og fremst fordi det er en knakende god forestilling. Det er med slike oppsetninger som dette at vi ser berettigelsen av Ibsen-festivalen. Her henter man et ensemble fra en ledende scene i Tyskland og lar dem spille fletta av gamle Henrik, gjøre en ny vri på nasjonalskalden som helt tar drepen på det tradisjonelle tekstteateret. Volksbühne er ved siden av Schaubühne og Maxim-Gorki-Theater en av de friske nyskapende institusjonsscenene i Berlin som utfordrer tradisjonsbærere som Deutsches Theater og Berliner Ensemble. Paradoksalt nok ligger alle disse fem scenene i gamle Øst-Berlin. Oppsetningen av Gengangere - Gespenster - hadde premiere 18.11. i fjor. Dette er Frank Castorfs teater og dermed er det gitt at det er en scene hvor effektene er i bruk og hvor det lages oppsetninger som i hvert fall ikke er tradisjonelle i spillestilen. Sjelden - aldri! - har vi sett en slik stemning i salen under en Ibsen-forestilling på Nationaltheatret. Her fikk Sophie Rois som fru Alving umiddelbar kontakt med salen og forestillingen ble båret fram av en stemning hos publikum som er oppsiktsvekkende. Applausen hun og de andre skuespillerne ble møtt med etter forestilling var av en slik karakter at man undret seg på om det virkelig var i Nationaltheatret man befant seg. Bare det å komme inn i teateret ga beskjed om at her ville vi få oppleve noe annet, noe helt nytt. Forestillingen startet 10 minutter over tiden, befriende å oppleve at alt ikke går på skinner! (selv om det var Vildanden på Bakscenen som var årsaken). Nationaltheatrets gullbue, pyntenips og salsornamenter var dekket til av betongliknende dekorasjonselementer som ga mer assosiasjoner til DDR-maskinfunksjonalisme enn en norsk borgerlig stue på 1880-tallet. Forestillingen åpner med at Sophie Rois som fru Alving med hes kabaret-røst framfører en Schumann-Lied til tekst av Heine. En pianist følger med i hele forestillingen og tillegges en rolle som i hvert fall ikke står i teksten. Det fortsetter med mer enn å antyde at snekker Engstrand forsøker seg på Regine nede i kjelleren. Siden går det slag i slag med en tydelig overkåt pastor Manders og opptrinn man ikke finner i manus. Men vent litt, alt det som skjer av erotiske tilnærminger og opptrinn finner sin berettigelse hos Ibsen og av alt det utrolige som skjer underveis, er Ibsens tekst hele veien bærende. Som da Osvald og Regine setter i gang en veritabel massakre med å skyte ned pianisten og fru Alving. Mens griseblodet fosser ut i store sprut utbryter hun: 'Det var kanskje litt uoverveiet at du kom hjem nå, Osvald!' De tar seg store friheter. Betydelige deler av teksten er kuttet, forestillingn spilles i ett på under to timer uten pause og foruten Schumanns Heine-tekster - Jeg bærer ikke nag' - er det lagt til tekstbrokker av Søren Kierkegaard, som også avslutter hele forestillingen. Vi hører til og med Shakespeare-sitat fra pianistens munn. Ta da med at Sophie Rois forsøker seg på norsk etter en mer enn heftig scene med pastor Manders på spisebordet. Kaudervelsk låter det, men det hører med akkurat i denne scenen. For hun er i hvert fall ikke lettere eksaltert, for å si det slik. Norsken er gjort spesielt for disse forestillingene. Under scenen med barnehjemsbrannen utbryter pianisten 'Det brænder!' med klar og tydelig diksjon. Kanskje kan endel av påfunnene være litt for mye av det gode, som under samme scene da pianisten kommer trekkende med en brannslange og forteller en historie om teaterbrann som i hvert fall ikke har med Ibsen og Gengangere å gjøre. Men slikt tåler vi så gjerne. For her det så mye å frydes over. Aksjonsteater, fysisk teater, kall det hva man vil. Forargelse vil en slk oppsetning vekke - hos enkelte. Men det var gudskjelov ingen til stede av Nationaltheatrets '-se-og-bli-sett' publikum i går aftes. Og det var bra - for dem. For her spilles Ibsen i en innpakning som peker framover. Dette er teater slik vi vil ha det. Det gir et løft og gir nye dimensjoner ved Ibsen. Oppsetninger som dette gjør at årets Ibsen-festival kommer ut av det med mer enn æren i behold. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
