|
 |
 |
 |
|
|||
Jubileumskonserten |
|||
|
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret, se også:Forestillinger i jubileumssesongen:
|
Så kom Oslo-filharmonien tilbake til 'faderhuset', der orkesteret så sin opprinnelse: på Nationaltheatret. Byens symfoniorkester hyllet 100-års jubilanten med denne konserten. Men det var neppe samme orkesteret som sto på scenen som for 70 år siden. Den gangen var de knapt 40 musikere. Nå var det 70 musikere som fylte hele scenen, for i orkestergrava var det umulig plass til så mange. I løpet av de 70 årene etter skilsmissen har orkesteret vokst seg til verdensberømmelse. Uten tvil er Oslo-filharmonien et større navn på verdensbasis enn Nationaltheatret. Men det er sympatisk av dette orkesteret - som nylig er kom met hjem ra suksessrik turne i USA og Sør-Amerika - å hylle Nationaltheatret på denne måten. Nils Ole Oftebro gjorde det til et poeng at uten Nationaltheatret hadde det ikke vært Oslo-filharmonien. Det var også herfra at grunnlaget ble lagt for både Nasjonalballetten og Den Norske Opera. Kirsten Flagstad debuterte på denne scenen og ble senere dette århundrets største sopran. Konserten var delt i to atskilte avdelinger. Første del var en hyllest til Johan Halvorsen, teatrets kapellmester i de første tredve årene og huskomponist med en stor produksjon av teatermusikk bak seg. Med litt tillegg av Grieg og utdrag fra Peer Gynt fikk vi høre hans Festouverture, Fanitulllen og utdrag fra musikken til Maskerade. Sistnevnte sto også på programmet med Griegs Lyriske suite på Oslo-filharmoniens konserter 25. og 26.11. Og her var det forandring! Akkustikken i Oslo Konserthus og Nationaltheatret er som natt og dag. Mens vi syntes Maskerade-musikken lød sidrumpet og symfonisk for to dager siden, var det noe helt annet ved denne anledningen. Her fikk Johan Halvorsens musikk den lettheten og snerten den skal ha. Det er her den bokstavelig talt 'hører hjemme'. Arve Moen Bergset var solist på hardingfele i Fossegrimen. Skuespillerne Nils Ole Oftebro, Mari Maurstad og Rut Tellefsen bidro med tekstinnslag av Bjørnson, Holberg, Jørgen Moe og Ibsen, pent flettet inn i de musikalske bidragene. Sånn sett ble dette en 'lyrisk aften', en konsertform som var svært populær i teatrets første tyve år. Jubileumskonsertens definitive tyngdepunkt var framførelsen av Bergliot, til tekst av Bjørnson og musikk av Grieg. Dette er kanskje det eneste større verk av Grieg som til viss grad kan kalles dramatisk. Det inneholder også klare referanser til Wagner og hans Niebelungen-musikk. Det er synd at selve formen - melodramaet - har gjort dette stykket nærmest umulig å framføre i vår tid. Det tipper fort over når dramatisk tekst skal leses til full utblåsing fra et 70 manns symfoniorkester. Og Bjørnson gikk på ingen måte av veien for å smøre på i det patetiske. Griegs musikk har utvilsomt større kvaliteter enn hva formen tilsier. Det ble likevel en stor opplevelse med Lise Fjeldstad som resiterte teksten med stor innlevelelse. Klart minneverdig også, for det er en historisk begivenhet bare av den grunn at dette verket framføres. Nå med landets ledende symfoniorkester og Nationaltheatrets 'leading lady'. Derfor var det fint at den i hvert fall lydmessig er bevart for ettertiden. Men nok en gang har lydteknikerne fra NRK begått et overtramp. Til sitt lydopptak hadde de rigget opp to høye stativer på hver side av dirigenten slik at det så ut som om han var innesperret. Stativene tok så mye av synsfeltet og inntrykket at de avgjort skjemmet. Hvorfor eier man ikke mer pietetsfølelse? Vi har observert samme overgrepet tidligere i Konserthuset. Det går an å gjøre det mere elegant. Det er noe som heter lysbroer. Mikrofoner kunne med letthet vært senket fra Bergman-broa som står på samme sted. Dermed kunne man unngått å ødelegge deler av denne framførelsen med skjemmende metallskrot. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
