|

Cecilie Mosli som Sonja, foto: Frits Solvang

Bjarte Helmeland som julenisse og Cecilie Mosli, foto: Frits Solvang

foto: Kulturspeilet/Kjell Moe

foto: Kulturspeilet/Kjell Moe
|
Reisen til julestjernen er en klassiker, og det mest oppførte stykket i Nationaltheatrets
historie. Det hadde sin urpremiere i 1924, den gangen var det
Aase Bye som spilte Sonja, mens Einar Sissener var Ole. Stykket ble skrevet av datidens økonomidirektør Sverre Brandt. Teateret var i store økonomiske vanskeligheter, og dette slo
an!
Dette har stått på spilleplanen siden som fast juletradisjon,
bortsett fra årene med Arild Brinchmann (1968-77), og alltid med stor suksess.
Denne oppsetningen har regi av Lise Fjeldstad, noe hun har hatt de siste årene. I år ble det en anerledes start,
Lise Fjeldstad måtte stadig på scenen og ga beskjed om de manglet musikere og
dansere på grunn av T-banestans. Dette resulterte i at foreldre
og barn løp ut og skaffet seg supplerende gotterier. Alle tok
dette sporty og praten summet.
Det åpnes med en scene i slottets tronsal hvor tjenere og kjøkkenpersonale
gjør klart til kongens komme. Her blir vi via dialogen informert
om bakgrunnshistorien for den triste situasjonen på slottet. Kongen
er fortsatt i sorg på grunn av sin lille datter som ble borte
for mange år siden. Vi blir introdusert for hovedskikkelsene i
stykket.
Første del av denne scenen er lagt opp til overdreven grovhumor.
Dette er en meget krevende genre og i endel av tilfellene punkteres
situasjonen på grunn av manglende på stramhet.
Nytt intermezzo: strømmen gikk, sceneteppet kom ikke ned og sceneskift
kunne ikke foretas. Orkesteret spilte, dirigenten sang og publikum
sang med. Stormende applaus når teppet rykket nedover og lyset
kom på i salen. Det ble likevel bestemt at pausen skulle tas nå
og resten av forestillingen spilles i ett etterpå.
Andre scene åpner med vakkert og stilisert snølandskap og salen
sukket ved synet. Harer danset, og så kom alle nissene med ablegøyer,
dans og påfunn og henvendelse ut til barna i salen med umiddelbar
respons. Dette er fint komponert og treffer publikum.
Dernest var det dramatikk med den onde greven som skulle fange
Sonja. Videre scenen fra julemannens hytte, en frodig, mangfoldig
og ytterst underholdende scene hvor dyktige dansere med fin kontakt
med publikum levendegjør både nisser og leker. Resten av handlingen
røper vi ikke.
Cecile Mosli som Sonja gir et vennlig, uskyldig og varmt uttrykk som passer
til rollen. Gisken Armand som heksens datter var aftenens mest frydefulle. Hun tar scenen
øyeblikkelig i sin råfæle sminke, hårtufser og snabelsko. Heksen
er fortreffelig i Rut Tellefsens erfarne uttrykk, godt sekundert av Lasse Lindtner som den onde greven som spiller på hysterisk Bergens-dialekt.
I hvert sceneskift kom skuespillere og barn ut i salen, snakket
med publikum og satt på scenekanten og sang de velkjente julesangene
ledet av orkesteret. Dette skapte uvanlig fin kontakt mellom publikum
og scene. |