skillestrek
Nationaltheatret 14.11.2000:
Brandt: Reisen til julestjernen, musikk: Johan Halvorsen
Gerhard Bjelland (Kongen), Lasse Lindtner/Per Egil Aske/Kåre Conradi (Greven), Cecilie Mosli (Sonja), Thorbjørn Harr (Ole), Ine Jansen (Petrine), Per Jansen/Per Frisch/Jan Hårstad (Magisteren), Finn Schau (1. røver, bamsefar), Jan Sælid (2. røver, kjøkkengutt, nisse), Trond Høvik (Julemannen), Bjarte Helmeland/Kim Haugen (Nissefar), Astrid Folstad/Hennika Skjønberg/Tone Schwarzott (Konen med nekene, nissemor), Rut Tellefsen/Toril G. Havrevold (heksen), Gisken Armand / Kjersti Holmen/Anneke von der Lippe (heksens datter), Lars Wikdahl (hoffmarskalk), Hennika Skjønberg/Anne Krigsvoll (fuglemor)
regi: Lise Fjeldstad
(omtale lagt ut på nettet 11.2000)

av Grete Nordtømme

Reisen til julestjernen


Cecilie Mosli som Sonja, foto: Frits Solvang


Bjarte Helmeland som julenisse og Cecilie Mosli, foto: Frits Solvang


foto: Kulturspeilet/Kjell Moe


foto: Kulturspeilet/Kjell Moe

Reisen til julestjernen er en klassiker, og det mest oppførte stykket i Nationaltheatrets historie. Det hadde sin urpremiere i 1924, den gangen var det Aase Bye som spilte Sonja, mens Einar Sissener var Ole. Stykket ble skrevet av datidens økonomidirektør Sverre Brandt. Teateret var i store økonomiske vanskeligheter, og dette slo an!

Dette har stått på spilleplanen siden som fast juletradisjon, bortsett fra årene med Arild Brinchmann (1968-77), og alltid med stor suksess.

Denne oppsetningen har regi av Lise Fjeldstad, noe hun har hatt de siste årene. I år ble det en anerledes start, Lise Fjeldstad måtte stadig på scenen og ga beskjed om de manglet musikere og dansere på grunn av T-banestans. Dette resulterte i at foreldre og barn løp ut og skaffet seg supplerende gotterier. Alle tok dette sporty og praten summet.

Det åpnes med en scene i slottets tronsal hvor tjenere og kjøkkenpersonale gjør klart til kongens komme. Her blir vi via dialogen informert om bakgrunnshistorien for den triste situasjonen på slottet. Kongen er fortsatt i sorg på grunn av sin lille datter som ble borte for mange år siden. Vi blir introdusert for hovedskikkelsene i stykket.

Første del av denne scenen er lagt opp til overdreven grovhumor. Dette er en meget krevende genre og i endel av tilfellene punkteres situasjonen på grunn av manglende på stramhet.

Nytt intermezzo: strømmen gikk, sceneteppet kom ikke ned og sceneskift kunne ikke foretas. Orkesteret spilte, dirigenten sang og publikum sang med. Stormende applaus når teppet rykket nedover og lyset kom på i salen. Det ble likevel bestemt at pausen skulle tas nå og resten av forestillingen spilles i ett etterpå.

Andre scene åpner med vakkert og stilisert snølandskap og salen sukket ved synet. Harer danset, og så kom alle nissene med ablegøyer, dans og påfunn og henvendelse ut til barna i salen med umiddelbar respons. Dette er fint komponert og treffer publikum.

Dernest var det dramatikk med den onde greven som skulle fange Sonja. Videre scenen fra julemannens hytte, en frodig, mangfoldig og ytterst underholdende scene hvor dyktige dansere med fin kontakt med publikum levendegjør både nisser og leker. Resten av handlingen røper vi ikke.

Cecile Mosli som Sonja gir et vennlig, uskyldig og varmt uttrykk som passer til rollen. Gisken Armand som heksens datter var aftenens mest frydefulle. Hun tar scenen øyeblikkelig i sin råfæle sminke, hårtufser og snabelsko. Heksen er fortreffelig i Rut Tellefsens erfarne uttrykk, godt sekundert av Lasse Lindtner som den onde greven som spiller på hysterisk Bergens-dialekt.

I hvert sceneskift kom skuespillere og barn ut i salen, snakket med publikum og satt på scenekanten og sang de velkjente julesangene ledet av orkesteret. Dette skapte uvanlig fin kontakt mellom publikum og scene.

 

Grete Nordtømme