|
 |
 |
 |
|
|||
Elegant, lekende, suverent |
|||
|
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret i jubileumssesongen, se også:Et nasjonalt teater
|
Nationaltheatrets oppsetning av Karusell er mer enn en suksess på scenen. De har ikke bare ristet støv av en gammel lystspill-klassiker, men viser at norsk teater eier krefter som er i stand til å skape det mest utrolige på scenen. Det sitter som et skudd! Her har man tatt Alex Brinchmanns Karusell, sist sett på scenen i 1977, kuttet og bearbeidet teksten - og lagt til over 20 sangnumre som sammen med spenstig koreografi gjør dette til en forestilling som mer enn noe annet slår fast teatrets ubestridte lederposisjon i landets teaterliv. De kommer som perler på snor: slagerne En herre med bart, All of me og Hva var vel livet uten deg og vekker nostalgiske gjensyn fra en annen men nær tid. Det er elegant, lekende og suverent gjort. Karusell som musikkteater, hvem kunne ha ant det? Sangnummerne glir fint inn i forestillingen og dens handling. Bare etter pause syntes vi det ble litt for mye, et par av sangene kunne med fordel kuttes ut. Grepet har vi sett før, men at ærverdige Nationaltheatret hadde sang- og dansekrefter som viser en så suveren beherskelse kommer som en behagelig overraskelse. Kjersti Elvik og Kim Haugen utfolder seg i spenstig akrobatikk og legg merke til Kåre Conradis stepdans rett før slutt. Ros til koreograf Un-Magritt Nordseth som her får vist en langt annen side av sine ferdigheter enn på Black Box. Det er et driv over denne forestillingen som gjør at man ikke kjeder seg et sekund. Riktignok faller den litt i intensitet etter pause - vi kunne kanskje få mer av den helsprøe dansen til Kjersti Elvik og Kim Haugen - men det holder i lange baner likevel. Karusell har vært sterkt knyttet til Per Aabel. Han gjorde dr. Holm ved premieren i 1940, på filmversjonen og ved alle senere oppsetninger, senest i 1977. I den grad har han bidratt til stykkets utforming og karakter at den kjente replikken "Piller og piller, fru Blom!" sannsynligvis må tilskrives han. Alex Brinchmann, far til den senere teatersjefen, var selv lege. Han skrev lystspillet om flørt, sjalusi og manns- og kvinneroller mot en bakgrunn av 30-årenes elegante selskapsliv i hovedstaden. Men stykket inneholder også en alvorligere grunntone: vi skal ikke tukle med naturen og leke med hormonene, noe som gjør at stykket er mer aktuelt enn noengang. Når Kim Haugen gjør entre som den febrilske vitenskapsmann Dr. Holm må han uvergelig finne seg i å bli sammenliknet med Per Aabel. Det kan kanskje føles urettferdig, men det var altfor mye å kjenne igjen av faktene og minespillet i hans framstilling av den eksentriske legen. Han bør ta det som et kompliment, for han har nok å spille på av kroppsbeherskelse og akrobatikk i danseopptrinnene til å stå på egne ben. Dette er først og fremst Kjersti Elviks store forestilling. Det er også den første store rollen hun gjør på Nationaltheatret og det var herlig å oppleve henne fra en annen side enn den mutte, småtøffe motorsykkelkvinnen i TV-filmatiseringen av Anne Holts krimbøker. Her spiller hun på et helt annet register: gjøglende, syngende, dansende, kvinnen som har alle i sin makt og driver sitt spill mot mannsssamfunnets sjåvinisme med velberegnet regi. Hennes ektemann i stykket er Kåre Conradi. Han utfører sin rolle som den kvinnekjære arkitektemannen med suveren beherskelse. Her har teateret en ny Frank Robert! Mye ros til ensemblet forøvrig i denne oppsetningen. En ny generasjon har i sannhet inntatt Hovedscenen. Måtte den holde seg der! Forestillingen hadde ikke blitt den suksessen den er uten den praktfulle scenografien til John-Kristian Alsaker. Her har han fått anledning til å boltre seg i teatrets ressurser og teknikk. Funkis er erstattet av 50-talls rasjonalisme. Store veggelementer glir inn og ut av scenebildet, elegant lyssatt av Hasse Sjöquist. Å oppleve denne delen av forestillingen er en nytelse i seg selv. Den tar også rett inn på Regnbuen anno 1955. Men om dreieskive og teknikk fungerer, bør teateret holde av penger til en investering i et bedre lydanlegg. Man kan ikke by et så fremragende ensemble og en oppsetning som denne lyd som den vi i perioder opplevde på premieren. Til slutt må framfor alt instruktøren Carl-Jørgen Kiønig ta sin fortjente hyllest for et praktullt resultat. Han har gått en lang vei, fra trommeslager i gruppa Rain oppe på gamle Amfi og sint ung mann og forkjemper for norsk samtidsdramatikk til nå å framstå som en musical-instruktør på høyt internasjonalt nivå. Med denne oppsetningen setter Nationaltheatret punktum for sin jubileumssesong på Hovedscenen. Bedre kunne det ikke gjøres. Sjelden - kanskje aldri - har vi opplevd slik stemning i salen på Nationaltheatret! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
