|
 |
 |
 |
|
|||
Nakent familiedrama |
|||
|
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret i jubileumssesongen, se også:Et nasjonalt teater |
Lang dags ferd mot natt er den amerikanske dramatikeren Eugene O'Neill's mest framførte stykke. Det er også hans mest personlige. Referansene til hans egen familie - skuespillerfaren som ikke kom seg vekk fra Greven av Monte Christo, moren som var avhengig av morfin og hans egen tuberkulose - er så åpenbare at han nedla klausul mot at det ikke skulle oppføre før 25 år etter hans død slik at hans egen familie skulle bli bespart for å få farens familieliv hengt ut på en så nådesløs og avslørende måte. På Amfiscenen har instruktør Ole Anders Tandberg strammet inn rommet, satt tribunene til publikum i krets rundt en naken platting hvor det bare befinner seg et bord med to pinnestoler. Resten av huset og utenverdenen omslutter oss med fire rom i hvert hjørne. Her gjør aktørene entre fra de forskjellige delen av huset og lar oss ane utenverdenen med hekken og naboene. Det er en god løsning. Vi blir tvunget inn i dramaet fra første øyeblikk. Handlingen er ikke bare rett foran oss, den er også rundt oss og bak oss. Slik sitter vi og lar oss ryste av konflikten i dramaet som vi befinner oss midt inne i. Familien tilbringer sommeren i sitt hus i en småby ved havet. Moren sliter med sin narkomani, eldstesønnen med sin fyll og livsløgner og yngstemann med en hoste som i løpet av de to døgnene handlingen finner sted viser seg å være tuberkulose. Over dem står faren, tyrannen og gnieren, men også den som sørger for at familiemedlemmene, de voksne sønnene inkludert, har noe å leve av under sommeroppholdet. Så tørner de sammen, bebreidelsene mot hverandre vikler seg inn i hverandre og vokser, vi rykkes tiår tilbake til begivenheter som har skjedd og som står klart for de involverte: hvem har skylda for at det er blitt som det er blitt? Eugene O'Neill framstiller den tuberkuløse Edmund som sitt alter ego, han er en drømmer, skriver dikt, kan sitere sine klassikere på rams og jobber leilighetsvis som mer eller mindre vellykket journalist. Den lange scenen mellom ham og faren i andre akten er stykkets desiderte høydepunkt. Det er virkelighetens far og sønn som spiller de to. For første gang står Mads Ousdal på en scene på Nationaltheatret. Scenene mellom ham og Sverre Anker Ousdal får en kraft og et innhold som vi skal lete lenge etter i norsk teater. Avstemt er forholdet mellom yngste og eldste bror. Det er fint å se hvordan samspillet mellom Per Egil Aske og Mads Ousdal glir så fint. Her er lite overspill, de kler hverandre på en nesten organisk måte og deres avslutningsscene - 'hater deg, elsker deg' - glir over i minnet som noe av det mest bemerkelsesverdige vi har sett. Over de tre mennene smyger moren i Frøydis Armands skikkelse seg inn og ut. Først blir hun beskyttet, vi aner hennes tragedie og mot slutten går hennes narkomani over til stadfestelse. Stykket ender med at hun kaver rundt i koma og i minner fra ungdommen og barnedommen i sin morfinrus og galskap. Rundt familien kvitrer Petronella Barker som irsk tjenestepike. Kanskje fordi forfatteren skulle minne seg selv om sin egen families irske opphav? Det er et enestående ensemblespill vi blir vitne til i denne oppsetningen. Det er sterke karakterer som framstilles, og en skuespiller som Sverre Anker Ousdal lar sin eruptive kraft og voldsomme styrke komme til fullt uttrykk. Men det hele tøyles uten at vi opplever individuelt overspill. Minneverdige blir scenene mellom de tre mennene i stykket, men vi gleder oss også over gjensynet med Frøydis Armand. Hun eier en stor scenisk utstråling og sikkerhet. Over hele oppsetningen er det samspillet som får oss til å nærmest fryse fast i stolene og fjetres. Det er bare én svakhet med oppsetningen: instruktøren lar musikk-kuttene gå ut av sin assosierende bakgrunn til å bli noe i seg selv. Irriterende er det at han gjentatt skal spille hele musikk-nummere, mens de fåtallige skiftene av rekvisitter og entreer/sortier forlengst er foretatt. Hva er meningen? Skal Ole Anders Tandberg absolutt fortelle oss noe om fortreffeligheten til Marianne Faithful og NICO? Det er ikke så overvettes interessant å få Beach Boys avspilt pr. mono over et ellers utmerket lydanlegg. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
