|
 |
 |
 |
|
|||
Bjørnson av plikt |
|||
|
|
En kan få mistanke om at Nationaltrheatret spiller Bjørnson av ren plikt i jubileumssesongen. For man kan vel ikke komme utenom en slik høvdingsskikkelse i forrige århundres åndsliv når 100 år skal markeres, særlig ikke hans sentrale tilknytning til norsk teaterliv og reisingen av teateret. Han er jo likestilt plassert på bauta ved siden av Ibsen! Men etter å ha sett dette stykket må man innrømme at tiden forlengst har løpt fra Bjørnstjerne. Nå skjønner man hvorfor han så å si ikke spilles mer og hvorfor han var så sjalu på Ibsen. For dette var kjedelig, riktig kjedelig teater. Vi savnet ikke bare en strammer språklig bearbeidelse men en total revidering og tilrettelegging av Bjørnsons tekst. Hvor er den dristige og nyskapende dramaturgien? Det hjelper atskillig at skuespillerne gjør en tildels fremragende innsats over hele linjen. Mye blir liggende på skuldrene til det unge paret i stykket som her spilles av Bjørn Skagestad og Gørild Mauseth. Med god hjelp av en stram regi av Terje Mærli kom de gjennom teksten på noenlunde anstendig vis. Det er synd fordi de gjør kanskje mer ut av den dramatiske sistescenen enn hva Bjørnson har gitt skuespillerne av tekst. Selv om Bjørnson har krydret stykket med replikker som "...der sannheten slutter begynner journalistikken.," hjalp det dessverre ikke hele veien. Heller ikke en Wenche Foss som med ytterst få replikker til rådighet greier å stjele et helt show der hun gjør entre med replikker på pære dansk til full applaus fra salen. Som gamle ringrever er hun og Espen Skjønberg i stand til å redde et hvilket som helst teaterstykke. Men deres roller er for lite bærende til at de greier å redde en hel forestilling. Det var tydelig ønsket både fra instruktør og teatersjef Ellen Horns side at dagens indre stridigheter i Arbeiderpartiet kunne paralellføres med forholdene i norsk poilitikk for 110 år siden. Men dessverre ser vi lite av likheten. Jagland er ingen Paul Lange, men kanskje kan noen se igjen Stoltenberg - om noen år! - i Bjørn Skagestads skikkelse, og la oss ikke håpe det. Vi fikk en beklemmende følelse av at Bjørnson forsøker å frikjenne seg selv for sin egen rolle i daværende statsminister Ole Richters selvmord gjennom framstillingen av Dagbladredaktør Arne Kraft som spilles av Erik Hivju: "Slike menn vil Norge ha!" Merk også navnet, åndshøvdingene var ikke snaue i egne øyne for et hundre år siden! Dette var gammelmodig, oppstyltet og rett og slett kjedelig teater! Men som dokumentasjon av hva Bjørnson kunne forfatte av skuespill, javel, det nytter kanskje ikke å få det bedre til enn hva vi så på Nationaltheatret i går. Tildels fremragende skuespillere, stram regi og en smakfull oppsetning forøvrig. Bare en detalj, når man skal spille Bjørnson på landets hovedscene burde man kanskje punge i litt ekstra for å hente inn yngste blad Bjørnson som nå er ledende scenograf og kostymetegner ved Royal Opera House i London! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
