Ibsen: Brand
regi: Stein Winge
med Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen, Rut Tellefsen, Kai Remlov, Henrik Scheele, Gerhardt Bjelland, Per Egil Aske, Kim Haugen, Ingar Helge Gimle, Marit Maurstad m.fl.
premiere Nationaltheatret 27.8.1998 (åpning av Ibsen-festivalen 98)

av Kjell Moe

Et stykke tekst som bare med beste vilje kan kalles teater. Som har vers på rim lange som et vondt uvær. Med uendelige monologer hvor intet skjer. Noe som gjør at det er suverent det av Ibsens 'modne' stykker som markerer sitt fravær på verdens scener.

Bare ikke blant fundamentalistene.

For premierepublikummet på Nationaltheatret skal selvfølgelig ha sin Brand. Det er jo åpning på årets Ibsens-festival, bevares! Og da kveler man den begynnende høstharken og hosten og sitter musestille i fire stive timer for å se hva Stein Winge har fått ut av Ibsens så å si uspillelige tekst.

En instruktør som røper at han måtte mer enn overtales til å sette opp dette tekst-dramaet. Han ville rett og slett ikke - og vi forstår ham så gjerne.

Lang og kjedelig åpning
For undertegnende var de tre første timene nok en understreking av hvorfor det bare er Nationaltheatret - av teaterscener - som våger å sette opp dette stykket. For kjedelig var det, gudsjammerlig langt og kjedelig.

Men så begynner det å løsne. Stein Winge henter fram regikloen og plutselig er det liv, humør og fart på scenen. Han sparer seg for de absurde innfall, men det er kraften i massescenene - med et uvanlig høyt innslag av statisteri - koblet med en frekk og nærværende tilstedeværelse av de medvirkende på scenen, som gjør at dette etterhvert blir høyst oppegående teater.

Bare den lille detaljen at han lar geistlighet og øvrighetspersoner surre av gårde på en tilnærmet bondeviksk dialekt, gjør at kristelighetens og våre dagers politikeres dobbelthet og falske moral blir levende i det ibsenske landskap.

Eminente Ibsen-skuespillere
Her er det Nationaltheatrets mange eminente Ibsen-tolkere som bærer forestillingen. Mange skulle vært nevnt, men framheves må særlig Kai Remlov, Henrik Scheele, Per Egil Aske og Kim Haugen, skuespillere som har erfaring og evne til å omskape Ibsens tekst til levende teater.

Kjersti Holmene gjør en ydmyk, ikke-prangende tolkning som Agnes. Rut Tellefsen freser inn på scenen som Brands mor og skaper liv i den lange sekvensen hun medvirker i.

Nationaltheatrets fremragende lag av skuespillere viser oss hvordan Ibsen skal spilles. De makter å skape teater ut av teksten. For det lar seg ikke nekte at Ibsens rim også enkelte steder kan ha behov for en oppdatering og fornyelse.

Sverre Anker Ousdal
Til tross for et nesten fire timers ensomt maraton-løp og den kraftprestasjonen forestillingen er, er det likevel Sverre Anker Ousdal som etter undertegnedes mening er forestillingens store svakhet.

Han skulle aldri hatt denne rollen. Det må være i en slags misforstått takknemlighet for alle de ypperligere prestasjonene han tidligere har gjort med Stein Winge - særlig i Strindberg-oppsetningene de siste sesongene - at teatret må ha trodd at kombinasjonen Winge-Ousdal ville være uslåelig krutt nok en gang.

Det er det nemlig ikke.

Hovedpersonen er der stykket tar til en ung, entusiastisk mann som brenner for sine ideer. I stedet møter vi en trett, sliten person som bærer sin overbevisning mer i kraft av stahet enn entusiasme. Det blir noe ynkelig gammel-manns forslitt over fundamentalisten Brand som dermed dessverre også blir ufarliggjort og ikke makter å anskueliggjøre hvordan uhyggens mørke kan ødelegge liv og kjærlighet når saken - overbevisningen - blir eneste rettesnor.

Vi synes nesten synd på Sverre Anker Ousdal som sliter og sliter med Ibsens tekst. Ibsens rim gjør at han i lange sekvenser ikke makter annet enn nærmest å resitere. Når han i tillegg drar med seg sin til tider hakkende måte å stykke opp teksten, ser vi også altfor tydelig kontrasten til de øvrige skuespillerne på scenen - som greier å formidle Ibsen, selv på rim.

Visuell sterk
Forestillingen er et praktsyn å skue. Scenograf Kari Gravklev og særlig lysdesigner Hasse Sjöquist har boltret seg i et nærmest dekorasjonsløst scenerom. I lange perioder er det helt nakent på scenen. Den svarte inndekningen og det store rommet gjør at Sjöquist får fritt rom til å boltre seg i spektakulære motlyseffekter.

Det blir praktfullt, og det er nesten som om vi vil anbefale å se forestillingen bare for den mesterlige lyssettingens skyld.

Men det er også mer: Ketil Hvoslef har laget scenemusikk som er ledsagende. Den føyer seg organisk fint inn i oppsetningen uten å være prangende eller framstå som noe i seg selv. Sånn sett bør dette være et forbilde for hvordan komponister skal møte teateret, for den saks skyld også filmen.

Koreografi
Stein Winge har hatt en god hånd om forestillingens visuelle sider. Masseopptrinnene er godt organisert, de framstår som en nesten vakker koreografisk reise.

Det er disse elementene som gjør dette til en vakker forestilling. Stein Winge og det sterke teamet bak ham kan notere seg for en ubetinget suksess med denne oppsetningen.

At det svikter på et punkt, skal ikke lastes dem - og teaterets skuespillere. Selv med hovedrolleinnehaverens store svakheter, blir dette likevel en Ibsen-oppsetning med mange kvaliteter.

Som bør ha appell langt utover (Ibsen-)fundamentalistenes rekker.

Kjell Moe