De tålmodige
Nationaltheatret, Malersalen
Thorvald Steen

Tiril Bjørkvold

"De tålmodige" handler først og fremst om å takle at en som står deg nær, går i stykker. Og om hvordan man takler det. Kona til en med kreft, søstra til en med alzheimer, mora til en som bare blir gammel for tidlig følger alle nøye med. For den smerten er så taus, så taus, stolheten og verdigheten så viktig. De smører seg inne med det forjævlige middelet som heter tålmodighet. Tålmodighet skal sikkert fortsatt oppfattes som en dyd. Men bismaken blir sterk, svært sterk. For selv om det står i programmet at det er flere som dør av løsemiddelskader enn AIDS i Norge årlig, er det likevel fra denne mer generelle vinkelen kan publikum få et stykke som handler om dem. Lynolen blir et virkemiddel, tålmodigheten tema.

Surr og tull
Allerede når Nils Ole Oftebro, som Karl Strand kommer inn i det hvite rommet, skjønner vi at noe er galt. Han glemmer, surrer, tuller eller hva du velger å kalle det. Og hva du velger å kalle det, henger sammen med hva du tror det er. Det er det som blir kona hans, Anne Strand, spilt av Tone Danielsen, sitt problem. Hun tror det skyldes løsemidler Karl får i seg gjennom sin jobb som maler. Der han jobber hardt og ivrig med å lags farger i folks verden, lage stemninger, skape.

Først vil ikke Karl definere seg som sjuk, og når han tross alt må innrømme at han er mer enn bare vanlig sliten og trøtt, skyldes det iallfall ikke jobben. Han er jo jobben sin, og som 51 åring kan han jo ikke bytte jobb. Han blir sint, fortvila, apatisk, sløv og alt sammen. men først og fremst nekter han å følge opp, er ikke interessert i at leger og spesialister skal finne ut mer av det. Det er jo likevel svært lite de kan gjøre.

De spiller godt alle tre. Oftebro er så uhyre hverdagslig, stolt av jobben, fortvila, glemmer føler fornedrelsen. Tone Danielsen balanserer hårfint mellom å skrike engstelig og hysterisk. Og hun vipper ikke over. Ruth Tellefsen er rolig, distansert, men likevel legemessig faglig engasjert.

Terje Mærli har laget et malerrom uten farger. Gulvet er dekket med hvitt, tjukt papir, slik at malingflekkene ikke skal komme på gulvet. Veggene er gråhvite under og noen har begynt å male enda hvitere over. Eller, de holder på. De tre utskjærte silhuettene av malere i arbeid fungerer godt i rommet. Det er et dristig grep at Mærli velger å beholde rommet hvitt, i et stykke som har farger som base. Og han kunne falt for fristelsen å la Oftebro grise med farger, la de røde og blå og grønne følelsene bli synlige for publikum på veggen. Han gjør ikke det. Den eneste fargeklatten, bortsett fra ryggsekken til lærerinne Anne og klærne de har på seg, er rosene. Som Karl kjøper, Anne får, de havner på legens pult før karl kaster dem utover gulvet i sinne. Og der blir de liggende.

Rødt mot hvitt. Det minner sterkt om fluesoppene som ramler ned fra himmelen i scenografien til Erlend Birkeland i Fuglane-oppsetninga på Det Norske Teatret.

Er dette godt teater? Ja. Men mer enn mange andre stykker innen norsk ny dramatikk, står ordet i sentrum. Dette er mye snakk, ord, prat. Plutselig slår det meg hvor mye skuespillerne går ut og inn på scenen. Kommer og går og sier noe og går ut igjen. Eller det kommer inn en person til, sier noe og så blir alt annerledes.

Dette stykket, på samme måte som Ondskapen på Nationaltheatrets andre "ekstrascene", Torshov, kunne like godt vært radioteater. Det er lite ved scenerommet eller det sceniske uttrykket som gjør inntrykket annerledes. Bortsett fra når Oftebro klatrer opp på den kjempehøye stigen. Og svaier høyt der oppe og lurer på om han snart faller ned. Det er teater.

Tiril Bjørkvold