Strindberg: Dødsdansen
Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen, Henrik Scheele
regi: Stein Winge
Premiere Nationaltheatret 20.11.1997

av Kjell Moe

For nært livet selv er det, Strindberg la selv aldri skjul på at det han skrev hentet han ut fra sine egne opplevelser. Det er ikke bare hans eget forhold til fraskilte Siri von Essen man kan ane i dette stykket, kanskje tydeligere som inspirasjon var ekteskapet mellom hans søster Anna og Hugo Philip.

Ellen Horn gjør teatermannen Hans Jacob Nilsens ord til sine når hun i programmet siterer ham: "Teateret skal ikke få oss til å tvile - det skal få oss til å tenke."

Stein Winge er tilbake på Nationaltheatret med Strindberg og Sverre Anker Ousdal. I løpet av to timer utsetter han publikum for Strindbergs helvettes-beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne, ekteparet som står foran sitt sølvbryllup. Selvfølgelig kommer man ikke utenom sammenliknende teateropplevelser som med Faderen han satte opp i 1995 med Sverre Anker Ousdal, en oppsetning som fremdeles sitter skakende tett i minnet.

Mye av denne oppsetningen dreier seg også om Sverre Anker Ousdal. Den galskapen han viser på scenen - det gradvise crescendoet som bygger seg opp mellom ektefellene - er i det ytre opprivende og sjokkerende. Det spares ikke på effekter i denne oppsetningen. Vinduer og møbler knuses, husgerådet fyker veggimellom når kapteinen får sitt anfall av 'oppgjør' mot sin fiende, kvinnen i hans liv.

Likevel er hans gestaltning av Edgar, kapteinen, fullt ut kontrollert. Ousdal makter å trenge gjennom det ytre og gi denne personen troverdighet. Vi tror på denne kapteins-skikkelsen, midt oppe i all den uvirkelige elendigheten.

Nesten like mye dreier det seg om Kjersti Holmen som med tolkningen av hans hustru avleverer skuespillerkunst hvor hun viser å mestre det helt store formatet i en rolle av en langt annen støpning enn Elza Dolittle.

Strindberg balanserer galskapen mellom de to kjønnene. Hos mannen er det det ytre fysiske som kommer til uttrykk. Hos kvinnen er det den slu diabolske beregneligheten. Dette beherskerer Kjersti Holmen. Mot slutten får hun karantenemesteren, Kurt, til bokstavelig talt å slikke sine føtter: Du er en djevel! utbryter han.

Henrik Scheele spiller vennen som dukker opp etter 25 år, og som er den katalysator som får tingene til å skje (som Strindberg selv i det virkelige liv i hjemmet til sin søster og hennes mann).

Tine Schwab har konstruert et scenebilde på to plan, og sannelig går stigen fra fjorårssesongens Otello igjen også i Dødsdansen, uten at jeg riktig forstår hvorfor. Man undres på hvor kapteinen tok veien da han gikk opp stigen og senere dukket opp nede på scenen.

Stein Winge har gitt oss en forestilling med all den strindberg'ske iboende djevelskapen i behold. Han forsterker den, for i store deler av oppsetningen - før den virkelige fysiske katastrofen bryter løs på scenen - lar han oss også le og ta til smilebåndet, slik at vi kan få følelsen av å få virkeligheten på avstand. Men latteren blir sittende i halsen etterhvert som handlingen skrider fram, og slik minner vi oss selv på at avstanden mellom glede og sorg, ekstase og fortvilelse er forferdelig kort.

Det er en forestilling hvor instruktøren har dempet seg betydelig i sin bruk av effekter. De er der, men det er like mye det lavmælte, ikke-sagte, som gjør inntrykk, som i stykkets start og slutt.

En sterk forestilling, et teaterbesøk du ikke har mulighet til å komme uberørt ut fra. Først og fremst er det Sverre Anker Ousdal det handler om, men dette er en oppsetning uten svakheter og med et spill av strålende klasse over hele linjen.

Du kommer ikke utenom dette dypdykket i kjærlighetshatet.

Kjell Moe