 | 
| 
| 
|
Shakespeare: Hamlet
|
|
Velkommen til Stampesletta |
|
|
|
av Kjell Moe
| |
 Svein Tindbergs forestilling, foto: Leif Gabrielsen  Scenene mellom Lise Fjeldstads og Svein Tindberg er blant forestillingens beste, foto: Leif Gabrielsen  foto: Leif Gabrielsen
|
Det virker ikke som om Bentein Baardson helt skal bestemme seg for hva slags
Hamlet-forestilling han vil vise oss. Han har til rådighet hele Nationaltheatrets
gedigne apparat med alle dets ressurser. Vi får nykomponert musikk av Håkon Berge,
en delikat lyssetting av Kristin Bredal, en flott
scenografi av Even Børsum og et ensemble av landets
fremste skuespillere med en nærværende tittelrolleinnehaver i midten. Men det virker
ikke som Baardson helt kan bestemme seg for hvilket ben forestillingen skal stå på.
Derfor blir det litt av det ene og litt av det andre, som et slags OL-show: velkommen
til Stampesletta! Til tider virker forestillingen opphakket. Det er mangel på flyt og effektene står nærmest i kø for å melde sin tilstedeværelse. Det som redder forestillingen er Svein Tindberg, godt assistert av endel sentrale aktører. Han eier en tilstedeværelse og troverdighet og er svært nære stoffet. Selv ikke instruktørens behov for massive effekter greier å drukne ham. Vi tror på ham og vi greier å følge den unge prinsen av Danmark gjennom dette maktspillets galskap. Han får god følge av Lise Fjeldstad som hans mor dronningen. Scenene mellom henne og Svein Tindberg hører til oppsetningens høydepunkt. Verre er det med endel av de mange aktørene som fyller scenen i dette verdensdramatikkens mest framførte skuespill. Enten er de offer for instruktørens mangel på tid - vi savner et enhetlig spill - eller så mestrer de ikke de utfordringene som ligger i André Bjerkes oversettelse av teksten. Med sine elegante ordspill og dobbeltbetydninger er det en fremragende oversettelse. Men det spørs om den ikke har gjort sin tjeneste og om ikke tiden burde være inne for å gjøre en helt ny og oppdatert utgave. Én ting er at såpass mange av vanligvis oppegående skuespillere har alvorlige problemer med å mestre den, en annen ting er at skuespillet opplagt har behov for en mer moderne språkdrakt på norsk. Det er mye som fungerer i oppsetningen, men det er også mye som halter. Mangel på flyt og helhet er som nevnt det viktigste: hva er det egentlig instruktøren vil, hva vil han vise oss? Men det er også små detaljer som irriterer og trekker ned. Som da Hamlets far, spøkelset, første gang skulle sveve over portvollene. Vi skulle grøsse, javel, men hvorfor bruke scenerøyk når det bare blir et lite kraftløst poff og den ikke greier å hylle inn gjenferdet? Eller hvorfor er den avsluttende kampscenen - som skal sette sluttstrek over et stort og dirrende drama - lagt opp som en blek parodi på homsedans: 'Undskyld, var jeg nær deg?' Men det er og blir Svein Tindbergs forestlling. Han redder mye av oppsetningen og gjør den til tider svært severdig. Nationaltheatret har visstnok bestemt seg for å gjøre Hamlet severdig for ungdom. Det burde de ha fortalt instruktøren på forhånd. Hva vil man egentlig med Hamlet i dag?
|
Kjell Moe |
|