Shakespeare: Hamlet
oversettelse: André Bjerke
Svein Tindberg (Hamlet), Lise Fjeldstad (Gertrud), Ågot Sendstad (Ophelia), Per Frisch (Claudius), Erik Hivju
(Polonius), Eindride Eidsvold (Laertes)
regi: Bentein Baardson, musikk: Håkon Berge, scenografi: Even Børsum, lyusdesign: Kristin
Bredal
Premiere Nationaltheatret 3.11.1998
|

Svein Tindbergs
forestilling, foto: Leif Gabrielsen

Scenene mellom Lise Fjeldstads og
Svein Tindberg er blant forestillingens beste, foto: Leif Gabrielsen

foto: Leif Gabrielsen
|
Det virker ikke som om Bentein Baardson helt skal bestemme seg for hva slags
Hamlet-forestilling han vil vise oss. Han har til rådighet hele Nationaltheatrets
gedigne apparat med alle dets ressurser. Vi får nykomponert musikk av Håkon Berge,
en delikat lyssetting av Kristin Bredal, en flott
scenografi av Even Børsum og et ensemble av landets
fremste skuespillere med en nærværende tittelrolleinnehaver i midten. Men det virker
ikke som Baardson helt kan bestemme seg for hvilket ben forestillingen skal stå på.
Derfor blir det litt av det ene og litt av det andre, som et slags OL-show: velkommen
til Stampesletta!
Til tider virker forestillingen opphakket. Det er mangel på flyt og effektene står
nærmest i kø for å melde sin tilstedeværelse.
Det som redder forestillingen er Svein Tindberg, godt assistert av endel
sentrale aktører. Han eier en tilstedeværelse og troverdighet
og er svært nære stoffet. Selv ikke instruktørens
behov for massive effekter greier å drukne ham. Vi tror på ham og vi greier å følge
den unge prinsen av Danmark gjennom dette maktspillets galskap.
Han får god følge av Lise Fjeldstad som hans mor dronningen.
Scenene mellom henne og Svein Tindberg hører til
oppsetningens høydepunkt.
Verre er det med endel av de mange aktørene som fyller scenen i dette
verdensdramatikkens mest framførte skuespill. Enten
er de offer for instruktørens mangel på tid - vi savner et enhetlig spill - eller
så mestrer de ikke de utfordringene som ligger i André Bjerkes oversettelse av
teksten. Med sine elegante ordspill og dobbeltbetydninger er det en
fremragende oversettelse. Men det spørs om den ikke har gjort sin
tjeneste og om ikke tiden burde
være inne for å gjøre en helt ny og oppdatert utgave. Én ting er at såpass mange av
vanligvis oppegående skuespillere har alvorlige problemer med å mestre den, en annen
ting er at skuespillet opplagt har behov for en mer moderne språkdrakt på norsk.
Det er mye som fungerer i oppsetningen, men det er også mye som halter. Mangel på
flyt og helhet er som nevnt det viktigste: hva er det egentlig instruktøren vil, hva
vil han vise oss? Men det er også små detaljer som irriterer og trekker ned. Som
da Hamlets far, spøkelset, første gang skulle sveve over portvollene. Vi skulle grøsse,
javel, men hvorfor bruke scenerøyk når det bare blir et lite kraftløst
poff og den ikke greier å hylle inn gjenferdet? Eller hvorfor er den avsluttende
kampscenen - som skal sette sluttstrek over et stort og dirrende drama - lagt opp som
en blek parodi på homsedans: 'Undskyld, var jeg nær deg?'
Men det er og blir Svein Tindbergs forestlling. Han redder mye av oppsetningen
og gjør den til tider svært severdig.
Nationaltheatret har visstnok bestemt seg for å gjøre Hamlet severdig for
ungdom. Det burde de ha fortalt instruktøren på forhånd. Hva vil man
egentlig med Hamlet i dag?
|