| |
|
|
|
Jakob Michael Reinhold Lenz: Huslæreren - eller kunsten å kastrere seg for
å få en jobb
| |
 Intellektuell buskis | |
av Kjell Moe | |
|
Hilda Hellwig har med denne oppsetningen
gjort sin første regioppgave for Nationaltheatret. Hun har hatt teaterets
store apparat til disposisjon og på scenen møter vi store deler av ensemblet med
nåværende teatersjef Ellen Horn og tidligere sjef Toralv Maurstad i
spissen.
Som vanlig med hennes oppsetninger, er det ikke mangel på stilbrudd og påfunn som preger oppsetningen. Da hun hadde sin første regioppgave på Det Norske Teateret i fjorårssesongen med Otello, markedsførte teateret henne som Sveriges svar på Stein Winge, usagt hva de forventet med et slikt utsagn. Når hun nå har beveget seg inn i Stein Winges eget teater, ville det bli for dumt å kalle hennes måte å lage forestillinger på som noe wingesk, i den grad motstandere av Stein Winges og Hilda Hellwigs burleske og utradisjonelle tilnærming skulle ha en knagg å hekte sin kritikk på. Forsåvidt kan man finne visse likheter her, for begge eier en velsignet måte å befri seg fra fastsatte former på, riste i oss så teaterstøvet fyker og tilnærme seg de høytidelige spørsmål på en uhøytidelige og ukunstlet måte. Det blir mye morro med deres teateroppsetninger, og mangelen på innfall er i hvert fall ikke sjenerende fraværende. Leken er der og kjedelig teater blir det ikke. Men her stopper likhetene. For det er farlig å kategorisere. I Hilda Hellwigs arbeider de siste årene aner vi en linje: fra fjorårets Lulu-oppsetning i Helsinki til Huslæreren på Nationaltheatret er det en tydelig forbindelse. Med en fortellerteknikk vi best kjenner fra Brecht i dette århundret, velger hun en type dramatikk som hun selv kaller 'förevisande' dvs. fremstillende teater. Det er teater, som hun sier '...i en ikke-psykologiserende form med brennende samfunnsengasjement. En teaterform som i første hånd vender seg til intellektet, men samtidig er underholdende og fengslende med intelligent humor og avslørende situasjoner.' Frans Wedekinds fortellerteknikk inspirerte Brecht til å gå videre med sin Verfremdungs-teknikk på scenen. I Lulu kommer Wedekind med en bitende samfunnskritikk, over dobbeltmoral og mannsveldets pengestyrte samfunn. Lenz var et forbilde for Wedekind (og også Büchner). Selv tilhørte Lenz slutten av 1700-tallet, var en stund en nær venn av Goethe og var blant dem som i opplysningtiden ville storme barrikadene. Han etterlot seg ingen betydelig produksjon, men regnes i tysk litteratur som et betydelig navn i Sturm-und-Drang perioden. Huslæreren er underholdende teater. Det er forbløffende moderne i formen hvor vi fornemmer svært lite av 1770-tallets pudder og parykk. Han er elegant, og mange replikker har slående kraft. I det ytre handler dette om en huslærer som blandes inn i forviklinger med husets kvinner og som må søke tilflukt hos en skolemester, for der å finne den endelige løsning på de borgerlige normkravene: kastreringen. Gjennom det frodige bulderet på scenen blir vi gjort kjent med Sturm-und-Drang dikterens avkledning av borgerlige konvensjoner såvel som filosofiske tanker fra den unge Immanuel Kant. Løyene tar enkelte ganger helt av, og til sin disposisjon har Hilda Hellwig en lang rekke av Nationaltheatrets beste krefter. La oss her nevne først og fremst Ellen Horn. Hennes humør smittet over såvel på sal som på ensemblet. Bare hennes Wagner-positur - hvor hun faktisk gjør Valkyrie-rittet live! - er verd et teaterbesøk alene! Hun er også frekk nok til å ta applaus fra salen, på Brecht'sk vis gå ut av forestillingen. Men vi vil råde henne til å vise forsiktighet med stemmen, hennes sopran eier neppe nok dramatisk styrke til å holde så veldig mange forestillinger hvis hun fortsetter med samme stemmekraft som på premieren. Nevnes må også Toralv Maurstad som en bisk, prinsippfast skolemester. Han har også gitt et annet bidrag til forestillingen: betegnelsen intellektuell buskis. Kim Haugen må også framheves. Bevares for et komisk talent han er i besittelse av! Hallvard Holmen slet endel i tittelrollen. I store deler av annenakten løper han naken rundt på scenen og i salen, i burleske forfølgelsesscener med komiske høydepunkt som er ubeskrivelige. Cathrine Borkenhagen gjør en lysende innsats som husets datter. Flere skulle vært nevnt, her var få dødpunkter og besetningen sterk på så å si samtlige poster. Huslæreren er herlig teater med lite anledning til å kjede seg. |
Kjell Moe |
|
