Peter Asmussen: Isbrandt
Premiere Nationaltheatret Amfiscenen 12.3.1998

av Kjell Moe

Fra før har vi kalkunfilmer. Nå har landets hovedscene innført høna som begrep innen teaterets verden.

Hele tre ganger dasket fugleliket på scenen i løpet av forestillingen. Den ene gangen som følge at det til og med ble skikkelig hakket opp.

Skuespillerne skal også ha ros for å ha maktet å holde maska to og en halv time gjennom, uten å trekke på smilebåndet en eneste gang. Han måtte ha rett den engelske TV-kritikeren om vårt nasjonale tilsynelatende alvor og tungsinn. Men i virkeligheten er det ikke slik, for akkurat som finnene eier vi en genuin evne til å holde ut og la det alvorlige bli en endeløs parodi på seg selv.

For dette er en parodi. På pretensiøst teater. På frigruppeteater på det mest bestialske. Eller hva det måtte være.

Jeg kan ikke for min bare sjel innbille meg at Ellen Horn må ha ment alvor med denne oppsetningen. Teksten holder ikke mål, den ordgytende danske dramatikeren røper alt i programmet at han 'av og til' ikke har styring over personene sine når han skal sette seg ned og dikte. Og resultatet ser vi på Amfiscenen, en endeløs strøm av ord, ofte i maratonliknende monologer uten ende og totalt blottet for innhold.

Tar man det derimot på alvor, må man spørre hva et offentlig støttet teater har en teatersjef til. For det er her ansvaret ligger, og det bør være så betydelig at vi velger å se denne oppsetningen fra den humoristiske siden. Alt annet er den rene katastrofen.

Selv om vi ikke lo en eneste gang. Men det er kanskje vår feil. På premieren måtte det være opptil flere som oppfattet poengene. Man klappet jo.

Skulle forestillingen vært anmeldt, måtte det være til dyrevernet.

Kjell Moe