|
Med utgangspunktet i en antagelse om at Ibsen er kjedelig fikk
Øyvind Berg - stuntpoet - i oppdrag å skrive tilleggstekster til stykket.
Stykket bærer preg av ironisering og avstandstagen ved blant annet at i flere
sekvenser økes dialogtempoet og i andre er uttrykket meget dempet, nærmest
resiterende. Spillestilen får i flere av disse sekvensene et forsert preg.
Øyvind Bergs tekster uttrykkes med ulike mellomrom hos skuespillerne ofte i en
rask nesten spyttende stil. Disse tekstene dels kommenterer dels ligger på siden
av originalteksten. Mange av dem bærer preg av vulgariteter og tabuspråk.
Noen av sekvensene fungerer godt. Det bemerkelsesverdige med denne oppsetningen er
at det som blir stående, det som tydelig fungerer, er nettopp Ibsens
originaltekst i gammel språkdrakt som står der kraftfull og vibrerende, sikker
som øyer i brottsjø.
Stykket er preget av ujevnt spill fra skuespillerne, men Gisken Armand
har flere sterke sekvenser hvor hun viser sin rollefigurs usjenerte grådige
kjærlighet samt skarpe avsløringer av mannens - Alfred Almers - vikarierende
forklaringer og innfall på sine tilbaketrekninger.
Jan Sælid spiller både tittelrollen og ingeniør Borgheim. Som Lille Eyolf er
han iført militær kamuflasjedrakt. Dette fungerer, han leverer en god tolkning.
Scenegulvet er fylt opp av en stor haug med sort plastfrø eller -korn som
skuespillerne dels er nedgravd i, dels trasker rundt i (som i Becketts Deilige
Dager). Alt er akkompagnert av populærmusikk av James Last.
Et stykke som viser til tross for heftig bearbeiding og beskjæring at Ibsens
dialoger står.
| 
