Tsjekov: Måken
Kjersti Holmen, Jan Sælid, Joachim Calmeyer, Liv Heløe, Jan Hårstad, Merete Moen, Åghot Sendstad, Bjørn Skagestad, Per Jansen, Øystein Røger
regi: Terry Hands
premiere Nationaltheatret 22.4.1998

av Kjell Moe

Teateret fortjener utvilsomt all den oppmuntringen det kan få. Og langt på vei sitter det meget godt i denne oppsetningen. Først og fremst er det Terry Hands' svært faste regihånd som preger oppsetningen. Skuespillerne har svært disiplinert fulgt ham, og det hele balanserer godt - i tre akter.

Det er her spøkefuglen Tsjekov boltrer seg i underfundigheter og betraktninger over livet som ligger foran eller som har gått, det å strekke seg etter umulige mål og ikke lykkes. Men selv i nederlaget eier han en varme og forståelse for sine mer eller mindre fallerte scenepersonligheter som gjør at vi, når alt klaffer, simpelthen elsker Tsjekov.

Også her. De tre første aktene sitter som skudd. Med på følget har vi en alltid småhumrende sal.

Men der stykket vender i fjerde akt, greier ikke Terry Hands å mane fram uhyggen bak fasaden. Vi drives ikke mot den kommende tragedien slik at komedien stivner i vår flirende maske.

For slutten blir lett en slags såpeopera, et plutselig vendepunkt i spillet som ikke har tatt publikum med seg på reisen. Derfor sitter man der som et stort spørsmålstegn: hva vil man egentlig med denne oppsetningen?

En løsning kunne jo ha vært å ha nedtonet den dramatiske slutten, eller rett slett fjernet den. Nå blir det nesten italiensk buffo-opera på det mest melodramatiske - og dette er å lure publikum.

For det er så mye bra i denne forestillingen. Først og fremst i ensemblespill som igjen viser hvilken usedvanlige skuespillerkrefter som eksisterer i dette ensemblet. Her lyser Kjersti Holmen i rollen som skuespillerdivaen Arkadina med særlig glans. Rollen er herlig, gir mye å spille på og slikt 'teater i teater' hvor virkeligheten i persontegningen er så nær - divaenes personlighet er neppe vesentlig forandret fra Tsjekovs 1890-Russland til dagens Nationaltheater - og man har så mye å fråtse i av levende eksempler og nærliggende situasjoner. Dette gir også muligheter for overspill og publikumsfrieri som Terry Hands og Kjersti Holmen behersket styrer unna.

Det er så mye bra spill fra skuespillerne at det virker urettferdig å framheve enkelte. Men vi må ha lov til å trekke fram at vi absolutt hadde sansen for Joachim Calmeyers fallerte juristbyråkrat 'plassert på fjerde plan i hierarkiet', Jan Hårstad stadig buldrende løytnantsforpakter, Merete Moens sippete overbeskytterhet, Per Jansens lege, for ikke å snakke om Øystein Røgers alltid sutrende og 'unnskyld-at-jeg-er-til' lærer.

På tross av den opplagte dramaturgiske fadesen mot slutten, er dette likevel en oppsetningen med mange kvaliteter. Vi unner teateret en suksess med forestillingen, for det er mye å more seg med.

Vi må skape et nytt teater, nye former, proklamerer Jan Sælids Konstantin alt i første akt. Tsjekov advarer mot å lete etter noen indre mening mellom linjene og replikkene hans. Måken er rett og slett '..en komedie med tre kvinnelige og seks mannlige roller, fire akter, et landskap (utsikt over en innsjø), mange samtalert om litteratur, lite handling og fem pund kjærlighet.'

Behovet for naturalismen, uten de alltid tilstedeværende bjørketrærne, er ikke så påtrengende tilstede i Tsjekovs stykker - men var det virkelig hettemåker i Russlands innland i forrige århundre?

Kjell Moe