Larry Shue: Nerden
regi: Carl Jørgen Kiønig
premiere Nationaltheatret Amfiscenen 30.4.1998

av Kjell Moe

Riktignok får han utmerket støtte av skuespillere som Henrik Mestad som nå er i ferd med å meisle en elegant typekarakter, Kari Simonsen som i få glimt viser at i denne type spill er hun på hjemmebane (synd hun hadde for lite å spille på) og Gerhard Bjelland som hennes usympatiske ektemann, finansmagnaten. Men det er først og fremst Kim Haugen i fri utfoldelse.

Han spiller en person uten sosiale antenner. På åtti-tallet fikk man et eget uttrykk for den typen bebrillete, bustete fjols som var fullstendig 'ute'. Men ganske raskt ble det ensbetydende med tenåringen som ikke hadde annen tilsknytning til verden enn gjennom datamaskinens spill og internett. Stykket ble skrevet i 1980, rett før Commodore'n, PC'en og Mac'en kom for alvor og datamaskinen ble en forbruksvare.

Ord og uttrykk forandrer seg, og her burde man ha funnet en annen tittel. For denne Rick Steadman er ingen datafiksert skrulling. Han er en tilsynelatende ex-Vietnam soldat som reddet livet til stykkets helt, Willum Cubbers spilt av Anders Mordal, en gang ute i sumpmarkene og siden aldri har latt høre fra seg. Uventet dukker han opp på besøk hos en vert som kan takke dette hønsehuet for at han er i live. Og som derved må si ja til å huse 'nerden' og så langt han makter se gjennom med alle hans bisarre påfunn.

Kim Haugen innehar et frodig arsenal av påfunn og spillopper og eier et burlesk-komisk talent uten sidestykke. Frekk og hemningsløs boltrer han seg på scenen. Det går bokstavelig over stokk og stein i ablegøyer med det ene påfunnet viltrere enn det andre.

Men bak alt hurlumheiet lar Larry Shue oss skimte en person vi også føler sympati for, en viss medynk. Det er denne fine balansegangen som gjør at oppsetningen blir mer enn skrik og skrål.

Det er en relativt tynn suppe Larry Shue har kokt. Stykket inviterer til en tilsynelatende parademarsj i publikumsfrieri og ablegøyer uten innhold. Når det likevel er blitt litt mer enn det, er det fordi Carl Jørgen Kiønigs regi har tatt vare på de små øyeblikkene i personen Rick Steadman som gjør ham til en levende og noenlunde troverdig stakkar. Vi synes jo litt synd på ham også!

Stykket kommer farlig nær farsen - og man kunne vel savne nettopp denne typen oppsetninger på Oslo Nye Teater akkurat nå. For det lille som er å trekke i denne oppsetningen er at det innimellom blir for mye Nationa-a-ltheatret: tyngden av dette huset virker tydeligvis for hemmende til at alle på scenen virkelig tør å slå ut håret.

Kjell Moe