Cecillie Løveid: Østerrike - en overmaling av Ibsens Brand
Gørild Mauseth, Anders Mordal, Henrik Mestad
regi: Jon Tombre
urframført under Ibsenfestivalen
Nationaltheatret Malersalen 1.9.1998

Grete Nordtømme

Den ytre handlingen i stykket er denne: Wittgenstein har isolert seg på sin hytte i Skjolden i Sogn for å arbeide med sine filosofiske tekster samtidig som han kjemper med sine dystre tanker, selverkjennelsesprosess og angst. Han får etter en tid besøk av en kvinne som han har fridd til pr. brev som framstår i skikkelse av Ibsens Agnes - den åpne, imøtekommende og elskende kvinne.

Stykkets tekster viser i brokker og sekvenser deres konfliktfylte og komplisserte møter med avvisninger og bebreidelser. Dette skjer med brå skift til det søkende, imøtekommende og ønsket om nærhet. Samtidig får vi flashback til tidligere korte sekvenser med godt samvær. I denne stadige ambivalens munner stykket ut i en avslørende og avklarende ikke-aksepterende selverkjennelse av homofoli.

Paralellt med denne handlingen vises erotiske møter med David, den andre mannlige skikkelsen i stykket.

Jon Tombres instruksjon viser at han har et dyktig grep om både den krevende teksten samt det visualiserte ordløse.

Henrik Mestad leverer et intenst, sterkt og nakent spill som han mestrer i denne utfordrende rollen. Det er fint å se at han får utnyttet sitt talent i et tankevekkende stykke.

Gørild Mauseth viser en tilstedeværelse i den komplisserte rolleskikkelsen som Agnes og formidler den med varme og troverdighet. Nils Mordal er mer ujevn i sitt spill.

Scenerommet er nakent og hvitmalt med en fjellkulisse som henger bak publikum - du ser den bare når du kommer inn - og er Rolf Grovens sceneteppe til Til Sæters fra 1981.

Forestillingen er engasjerende og den griper og beveger.

Det er befriende med ny dramatikk som er uforutsigbar og pirrer ens nysgjerrighet.

Grete Nordtømme