Ondskapen
Torshovteatret
Jan Guillou

Tiril Bjørkvold

I et ordløst rom hamrer Skolmen, Erik, løs på trommene. Drevent. Kyndig. Han har spilt trommer før. Og han har masse aggresjon på lager. Det er deilig at det blir så mye bråk og støy i rommet med en gang. At vi slipper den tradisjonelle gradvise stigningen, fra det tause, trykkende via det vanlige, med noen bråkete rykk og så ut i kaos før det roer seg igjen. Her er støyen til stede hele veien.

Guttetyranni
Skolmen gir oss historien om Erik, som ble slått og fikk juling av faren hjemme, mens moren spilte Chopinvalser. Han blir utvist fra den lokale skolen og sendt til privatskole langt borte. Der den sammen hersketeknikken, volden, skremslene og fryktene får råde. Han viser oss hvordan guttene, som skal oppdra hverandre, knuser hverandre langsomt, ubønnhørlig. Der slag og spark er hverdagskost, avføring og knuste nesebein er garnityr. Og hvordan det til slutt viser seg at det aller sterkeste virkemidlet blir ordet. Sterkere enn døden. Fordi døden ikke gir rom for å se fornedrelsen i den andres øyne.

Dette er en gammel historie. Om hvordan noen tar makt, herser med andre, som i Fluenes herre, hvordan selvjustis i plenum blir tyranni. Det er en historie vi trenger å både høre og se igjen.

Christian Skolmen er dyktig. Overbevisende både som Erik, som far, som offer, som tyrann, som kompisen Pierre, som herskerne i Rådet og som Skitenhjelm. Han kjenner dem. Viser oss dere tydeligste trekk. Jan Guillous fortelling lever godt i Skolmen og regissør Olof Lindqvists rom.

Ungt samarbeid
Lindqvist er hentet fra Statens teaterhøgskole, instruktørlinjen. Det er bra. Teatrene bør tørre det. La to forholdsvis unge få prøve seg, bryne seg på både hverandre, rommet, teksten og publikum. Denne gangen funker det.

Scenografien til Flavio K. Pighin er elegant. Selv om Skolmen mer enn tydelig spiller mange rolle, gjør det seg godt med filmbitene av familiemiddagen og den dundrende stumfilmsrektoren.

Jeg stusser likevel over at trommesettet får forbli trommesett gjennom hele forestillinga. Det er bare trommeeskene som brukes til noe annet, som bord, som talerstol, som krakk. Det ligger uante muligheter i en omtolket skarptromme.

Skulle jeg kritisere, ville jeg kanskje si at de gangene Skolmen henvender seg dirrende til publikum, for å dra oss vettskremt med, er han ikke klar nok. Vi ser at han bare ser ut i publikumsmassen, ikke plukker seg ut en bestemt. Det er som om han benytter disse få øyeblikkene til å la øynene hvile. Men jeg skal ikke kritisere. Jeg skal gi velfortjent, solid og rystet applaus.

Tiril Bjørkvold