Ibsen: Rosmersholm
Bjørn Skagestad, Laila Goodey, Svein Scharffenberg, Ole-Jørgen Nilsen, Eindride Eidsvold, Wenche Foss
regi: Terje Mærli
premiere Ibsenfestivalen Amfiscenen Nationaltheatret 28.8.1998

av Kjell Moe

Terje Mærli gjenskaper Ibsen til en spennende krimhistorie. I tre fjerdedeler av stykket viser han at Ibsen han kan være en Agatha Christie langt overlegen i evnen til å konstruere en intrige som effektivt avsløres lag for lag i spennende sekvenser som hurtig følger hverandre.

Men så stopper det hele opp. Stykket er av Ibsens svakeste fordi han blir selv i tvil om hvilket løp handlingen skal ta. Og Terje Mærli stuper også litt i oppsetningens siste del.

Man tukler ikke med Ibsen under Nationaltheatrets Ibsen-festival, var kanskje de ord han holdt seg til. For selv om han har kuttet friskt og riktig i stykkets første del, mangler noe av evnen til å ta de riktige grepene mot slutten. Han har tydeligvis kviet seg for å foreta operative inngrep mot Ibsens tekst.

Det var synd, fordi det var det eneste som dro denne oppsetningen litt nedover. Ellers er det mye bra å si om denne forestillingen. Ikke minst friskheten og tempoet som gjør Ibsen til en spennende historieforteller, til en 1880-tallets intrigens og krimsjangerens mester.

Terje Mærli følte kanskje at det gikk for greitt til at han helt kunne frigjøre seg fra Ibsens tekst til å lage en slutt som fulgte opp ansatsen og den friske åpningen. I stedet for et psykodrama - Rosmer er skurken, han vil ha mennesker i mennesker i sin makt og driver damene sine i fossen - eller en uhyggens vri på bror-søster forholdet med incestiøse antydninger, velger Mærli å forbli trofast mot Ibsen.

Stykket munner altså ut i et drama om idealer og holdninger, om å 'adle' sinn og mennesker - og ta konsekvensene av det.

Forestillingens store stjerne er Laila Goody som den manipulerende og renkespillende Rebekka West, hun som drives av viljen som hun tror har vært for å 'gjøre det gode', men som egentlig er et rent og fysisk kjærlighetsbegjær.

Her gjør hun en effektiv og troverdig scenefigur. Hun er med på å sette opp tempoet der enkelte av hennes eldre og atskillig mer erfarne kolleger har en tendens til å slakke av i svingene. Hun eier nærmest scenerommet i de scenene hun er med i.

Det er først mot slutten at hun mister litt troverdighet. Men det må hun dele med resten av oppsetningen.

Scenene hennes med Wenche Foss som Madam Helseth er ubetalelig teater. Her snakker vi ikke bare om generasjonsskifte. Det er 1940-tallets norsk teater som eksponeres på scenen mot 1990-årenes. Vår store primadonna har fått tildelt en mindre rolle, men det er likevel hun som binder handlingen sammen med sine kommentarer.

Bjørn Skagestad har etterhvert opparbeidet seg en Ibsen-figur som nesten begynner å bli forutsigelig. Han hører til på Amfiscenen i Ibsens dramaer som den velmenende, litt forsofne idealistiske førsteelskeren. Problemet er om han tilfører Ibsens noe nytt, eller om vi bare må gjenta superlativene fra de siste års oppsetninger.

Men vi gjentar så gjerne at han i stor grad er med på å gjøre denne forestillingen til den helstøpte opplevelsen den er. Scenene mellom han og Laila Goody er de som bærer fram dramaet. Men vi kunne savne mer uhygge og galskap av samme grad som i den scenen der han er i ferd med å lette på sløret og avsløre seg som den fullblods psykopat Ibsen kanskje hadde tenkt seg at han er.

Ole-Jørgen Nilsen, Svein Scharffenberg og Eindride Eidsvold gjør sine roller til mer enn godkjent. Det var en gudsens lykke at ikke 'radikaleren' Mortensgård slo over til sunnmørsk og at Ole-Jørgen Nilsen dempet sitt anslag til overspill akkurat sånn passe til at vi fikk den porsjon 'dovregubbensk' bajasseri som trengtes for å tilføre forestillingen en rett porson farge og humør. Svein Scharffenberg som Kroll er akkurat den type hyklersk maktperson som vi husker våre lærere - og rektorer.

Det er så mye bra å si om denne oppsetningen at vi har følelsen av å gjenta hva som tidligere er blitt sagt - om det tette fine drivet som Ibsen-oppsetninger på Amfiscenen gjerne preges av.

Og her er nok en versjon. Opplagt noe av det bedre som det eminente ensemblet på Nationaltheatret kan vise.

Spennende som en krim-historie.

Kjell Moe