|
 |
 |
 |
|
|||
Brecht med sting |
|||
 Tolvskilingsoperaen: blant horer og tiggere på Amfiscenen, foto: Leif Gabrielsen  '...synges, danses og musiseres så det er en fryd..' foto: Leif Gabrielsen  '...månen over Soho...', foto: Leif Gabrielsen |
Når Nationaltheatret endelig markerer Brecht-jubileet, gjør de det til gangns.
Denne oppsetningen av Tolvskillingsoperaen er befriende, enkel, løssloppen, rensket for nationaltheater'sk oppstyltethet og patos. Her virvler aktørene inn og ut på scenen som de aldri har gjort annet enn å spille Brecht hele sitt skuespillerliv. Det synges, danses og musiseres så det er en fryd. Så bra kan Nationaltheatret gjør det når de tør å gi slipp på konvensjonene og la sine skuespillere opptre med en skjære jævelskap i tankene og fandenivoldskhet i blodet. Det er teaterets garvete garde som bærer denne forestillingen. Det merkes at dette er skuespillere - og instruktør - som kjenner sin Brecht ut og inn. Først og fremst Lasse Lindtner som tiggerkongen Peachum. Han får godt følge av Kari Simonsen, Liv Bernhoft Osa, Tone Danielsen og resten av ensemblet. Tone Danielsen medvirket også den gang Tolvskillingsoperaen markerte åpningsforestillingen for Hålogaland Teater i 1972 - som Polly. Da var regien ved Pål Bang-Hansen - og Klaus Hagerup spilte Peachum - men den som kanskje har suget mest av forestillingen til sitt bryst var Svein Sturla Hungnes som fulgte hele oppsetningen som sufflør! Som det unge paret møter vi Mari Maurstad og Bjarte Hjelmeland. Mackie-kniven blir kanskje litt blek. Som Polly er Mari Maurstad glitrende. Mange må nevnes. Først og fremst Svein Sturla Hungnes' regi. Med en passende blanding av løssloppenhet og stramhet kommer budskapet i denne opprinnelige tiggeroperaen upåtvunget fram. Han får ypperlig assistanse av koreografen Hege Tvedt som presterer å lage bevegelse på scenen herlig befridd fra klisjeene vi opplever på de tre nærliggende teaterscenene. Per Chr. Revholdt har arrangert musikken for spikerpiano, trekkspill og lite påtrengende synth. Han bør også holdes hovedsansvarlig for den smakfulle sangen som skuespillerne avleverer. Bare på ett punkt har vi ting å trekke: mikrofonforsterkingen var ikke heldig utført. På en arenascene blir det mer enn stilbrudd å ha skuespilleren to meter til venstre foran deg og høre ham synge fem meter oppe til høyre. Det er 25 år siden sist Nationaltheatret spilte Tolvskillingen. Fra den oppsetningen sitter duetten mellom Frøydis Armand og Anne-Marie Ottersen fremdeles spikret i minnet. Da spilte teateret på Chat Noir. Nå er det på Amfiscenen. Hviler det en forbannelse over dette teaterets forsøk på å lage Hovedsceneoppsetninger med futt og fart av samme kaliber? Dette er førsteklasses teater. En bedre bursdagspresang kunne ikke vårt nasjonalteater gi hundreårsjubilanten! |
||
Kjell Moe
|
|||
