|
 |
 |
 |
|
|||
Et Dukkehjem |
|||
|
Kulturspeilet fra Ibsen-festival: - Fruen fra havet |
En av de utenlandske besøkende på Ibsen-festivallen er den engelske teatergruppen Shared Experience. De har lang erfaring med turneer hjemme og utenlands. De har arbeidet både med tradisjonelt teater og mer ekspirementerende former og har mottatt en rekke priser for sitt arbeid. Et satsingsområde for gruppen er tekster som har som tema kvinners liv og deres varierende erfaring i ulike roller. A Doll's House på denne festivalen er for dem premiere. Forestillingen begynner med en svak mekanisk spilledåsemusikk og scenebildet viser blant annet en dukkestue hvor Nora som spilles av Anne-Marie Stuff, kryper ut av dukkehuset og roterer sakte til musikken. Dette er en uhyre profesjonell forestilling. skuespillerne er så sikre i sitt verbale og fysiske uttrykk at jeg tror jeg aldri tydeligere har hørt replikkene så godt (og det har blitt en del Dukkehjem opp gjennom årene!). Forestillingen varer i tre timer inkludert en pause, noe som betyr at det er forholdsvis lite strykninger i teksten. Det gjør at for meg kommer kontrastene mye bedre frem i denne oppsetningen hvor det gies har mere bredde pr. scene som utdyper tematikken. De ulike stemningene i de varierte scenene er rotfestet i den energiske spillestilen. Noras kvitrende og strålende lystighet og Helmers kjærlige arrogante ivaretagelse av henne i begynnelsen kontrasteres med den drivende underliggende spenning og dramatikk etterhvert som redselen for å bli avslørt truer. Alle de medvirkende leverer ypperlig spill. Både scenografi og kostymer er tidsriktige, noe som i ennå større grad tydeliggjør hvor reflektert og fremsynt Ibsen var i sin tenkning i forhold til relasjonen mann-kvinne, menns syn på kvinnner og kvinners syn på seg. Noras monolog på slutten er fremragende analyse som fremføres med innlevelse og refleksjon. Dette er en oppsetning som gjør Et dukkehjem mye farligere enn slik som det ofte spilles. Spesielt Krogstad, spilt av Jude Akuwudike, er en uhyre sterkt argumenterende og samtidig truende skikkelse. Et av regigrepene er blant annet at Krogstad er fysisk til stede på scenen som en tydeliggjøring av Noras angst. Et annet er at når det refereres til forholdet mellom Nora og hennes far får vi et blaff av en paralellhandling som forsterker undergangsstemningen. Både Helmer, Paterson Joseph, og Krogstad spilles av sorte menn. I den kjente verdensdramatikken har vi bare denne konstellasjonen, sort mann gift med hvit kvinne, i Othello. Det medfører at jeg personlig får små erindringsblaff i forhold til Shakespeare's stykke, noe som gir en tilleggsdimensjon. Et gjestespill som førte til at opplevelsen igjen ga ny innsikt. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
