|
 |
 |
 |
|
|||
Seier for Krigsvoll |
|||
 Anne Krigsvoll og Ingar Helge Gimle, foto: Marit-Anna Evander  Anne Krigsvolls store forestilling, foto: Marit-Anna Evander |
Anne Krigsvolls spill betar og rører. Hun har en formidlingsevne som er
både dyp og full av nyanserte følelser. Spesielt i flere partier i første del hvor
hun spiller barn og tenåring er det poetiske partier som treffer på en måte
man sjelden opplever i teater. Hun viser et sobert spill med et dempet
uttrykksregister som formidler det tragiske og høydramatiske stoffet på en
måte som gjør at tilskueren tar det inn over seg og blir deltaker.
Forestillingen er en dramatisering av Bergljot Hobæk Hoffs roman av samme navn som ble utgitt i 1966, foretatt av Morten Borgersen som også er er ansvarlig for iscenesettelsen. Forestillingen består av to deler. I første del fungerer dramatiseringen meget god. I andre del er det enkelte monologer med filosofisk erkjennelsesmessig innhold som dels får preg av opplesning. Stoffet er høydramatisk. I korte glimt møter vi skisser av Iduns oppverkst og barndom med en far som er prest og fascinert av Quislings ideer og hvordan hun blir avvist av moren. Hun forelsker seg i en jødisk gutt, Aron - spilt av Ingar Helge Gimle. Iduns bestefar spilt av Joachim Calmeyer utnytter Arons mor seksuelt der de har fått skjule seg på loftet til bestefaren som er predikant og frikirkeleder. Idun blir gravid og dette fører til et selvdestruktivt oppgjør med familien. I stykkets andre del følger vi henne i flere tvangsinnleggelser på institusjon til å bli narkoman og prostituert. Etterhvert klarer hun å ta opp igjen sitt forfatterskap. Morten Borgersens regi bærer preg av et dempet uttrykk, noe som nesten er en nødvendighet med stoff som er så sterkt og tragisk. Dette blir spesielt tydelig hvor enkelte av skuespillerne i noen av sine roller overspiller og det fort fører til at det tragiske blir borte og sekvensen får et ufrivillig komisk tilsnitt. Erik Hivju som Iduns far gjør et sterkt inntrykk, særlig i scenene med Anne Krigsvoll. Spesielt utmerker Ingar Helge Gimle seg i den delen hvor han er barn og forelsket ung gutt. Joachim Calmeyer gjør en god fremstilling av bestefaren. Kostymene følger tidsepokene men får en uheldig komisk effekt ved at den prostituertes kunde og den narkomane kjæresten ser ut som amerikanske gangsterparodier Anne Grete Preuss har laget musikk til stykket. I partier er den dempet og vakker, i andre blir den skjærende og dominerende. Dermed støtter musikken de tragiske partier i handlingen. Det er ikke ofte teateret tar opp slike temaer - hvordan et barn på det råeste blir sveket og utnyttet av sin nærmeste familie, en synliggjøring av grov dobbeltmoral, skinnhellighet i ly av kristendommen. Publikum møtte med langvarig stående applaus. |
||
Grete Nordtømme
|
|||
