|
 |
 |
 |
|
|||
Med høner og kuer på solsiden |
|||
|
|
Selve opplegget er nær det perfekte: Torshovteatret velger seg den eneste gjenværende bevarte herregården i Oslo by, bygger tribuner i den ene enden av tunet og fyller den resterende delen av gården med skuespillere, frittgående høns, kuer og kaniner. Andrine Sæther kommer ridende på en hingst og Jan Sælid gjør entre i en staselig gammel bil. Et tre-manns orkester er plassert på en lastebil av eldre årgang og diskret blant bladfylte grener er plassert høyttalere og lyskastere. Under forestillingens gang synker sola ned bak nyfriskt løv og hustak. Dernest tar teatret et lystspill av Helge Krog fra 1927, hvor fjollete det enn måtte være i utgangspunktet. For å sprite det opp har instruktør Svein Sturla Hungnes lagt til egne sangtekster, men mye av sangnummerne som framføres henter også tekst fra selve skuespillet, som nærmest resitativ. Her har vi også oppsetningens definitive svakhet. Til å begynne med frydes vi over dette 'spillet i spillet', at handlingen brytes opp i elegante musikalske småepisoder. Noen av sangopptrinnene er også rene perler, som Anne Marit Jacobsens "En sigøynerske" og også de andre nummerne med henne hvor hun virkelig briljerer og sprudler. Men etterhvert når innholdet i tekstene inn til oss, og for å være ærlig: de står kanskje i stil med et slikt tøysestykke men blir for enkle, platte og rett og slett kjedelige i det lange løp. Det som redder det hele fra katastrofen, er selve settingen og miljøet. Det skal mye til for å ødelegge et opplegg som dette og noen tynne sangtekster makter det på langt nær ikke. For opplegget er flott, det er nesten fantastisk! Bare det å gå inn i et lokalt miljø, forme en oppsetning ut fra forholdene slik de er og få det hele til å klaffe, gjør at dette blir en banebrytende oppsetning i Torshovteatrets historie, ja, i norsk teaterverden i det hele tatt. Amatørene har forlengst gjort det, men det er første gang - i Oslo - at et profesjonelt teater velger bygninger, gårdstun og miljø slik det er og former sin forestilling ut fra det. Hønene skvetter der Andrine Sæther kommer dundrende inn på den tydelig vårkåte hingsten og en hvit italiener kvitterer til og med ved å legge et egg i pausen på gresset rett foran publikum. Intet er gjort med bygningene slik de står, medlemmer av Lilleborg amatørteater er gårdsfolk og tjenestejenter og bistår med koring på enkelte av sangnummerne. Bare den lille detaljen at de virkelig jobber under forestillingen, gjør oppsetningen realistisk og levende. Faktisk bringer det inn mer balanse til Helge Krogs opprinnelige lystspill med godseieren og hans familie, døgenikter og andre kunstnere. Helge Krog skrev sitt lystspill uten særlig indre budskap eller mening, noe som forøvrig preger denne radikale dramatikeren og polemikeren i hans øvrige produksjon. Bakgrunnen er de glade dager 'på solsiden' hvor verden er ubekymret, man har penger nok og godseieren, i stykket spilt av Øystein Røger, lurer på hvordan hans yndige unge frue, Gisken Armand, skal bli underholdt og oppleve mer 'spenning' i tilværelsen. I den syltynne historien dumper derfor forfatteren Joachim Bris - Jan Sælid - inn. Intrigen er nesten for enkel og for platt til at vi kan ta den helt på alvor. Stykket ble siste gang spilt på Nationaltheatret i 1982, den gang med Wenche Foss, Ellen Horn og Knut Husebø, men uten den helt store suksessen. Likevel kommer noe av dramatikerens mening fram. Vi aner litt av radikalerens syn på problemstillingen mellom et liv i frihet eller i ekteskap og tvang, og kvinnens krav til selvstendighet. Stykket finner også sted mot en bakgrunn av jobbetid, sosial nød og spekulasjon, tittelen På Solsiden har sånn sett en dobeltmening. Men så kunne man stille spørsmålet om hva Helge Krog egentlig mente, hvor han ville med et slikt stykke, og det er her vi aner pjolter-radikaleren: egentlig ikke mer enn å lage et lystspill, noe folk kunne le av og trives med. Hans skarpe og ironiske kommentarer biter nok, men er ikke mange nok til å holde stykket levende hele veien. Helge Krog var ingen Oscar Wilde. Men Torshovteatret vil det anerledes. Grepet med å flytte det vestfoldske godset til Vøienvoldens gårdstun er genialt. Umiddelbart er vi inne i handlingen, og selv med våre forbehold om sangtekstene, blir totalresultatet fullt tut og kjør hele veien. Her er det bare å klemme til, noe også Anne Marit Jacobsen gjør uten hemninger. Hun er forestillingens store stjerne. Enkelte av hennes numre er ubetalelige. Hun må bare oppleves! Overspill eller ikke, her fryder vi oss hvert sekund hun står på scenen, unnskyld, tunet. Også Henrik Scheele som den gamle tussete onkel Severin gjør en flott figur. Hans noe sedate og halvsøvnige kommentarer passer godt inn i den fjollete handlingen. Scenene med han og Anne Marit Jacobsen er blant oppsetningsn høydepunkt. Men hvorfor skulle han sminkes som en selvmordskandidat i Dostojevski-stykke? Gisken Armand som den yndige og søte godseierfruen gjør også en god figur. Terje Ranes som den flørtende og kvinnekjære døgenikten overrasker oss med sin eleganse. Men mange av de unge skuespillerne i den Torshov-gruppen som nå tar farvel med denne oppsetningen, har tydeligvis ikke tøvete lystspill anno 1927 som sitt kjernemateriale. Det blir til tider noe stivt og uforløst og i stedet for eleganse får vi skrik og mas. Det gjør seg ikke noe godt, og verre blir det fordi forestillingen er mikrofonforsterket. I de første replikkene stusser vi over dette - også i de scenene hvor skuespilleren står et sted og stemmen kommer et annet sted fra - og noe av den nære kontakten med aktørene blir også borte. Men med sangnumrene, så mye støy i spilleområdet og nærliggende trafikk (utrykningssirener, biler og fly kunne forstyrre) og med entreer fra alle kanter av tunet, er det ikke til å unngå. Selv med spill og kaving er lyden med sine skjulte mikrofoner og diskret plasserte høyttalere nesten genialt løst. Den står i skarp kontrast til den tydelige svakheten med lyden vi merket på hovedscenens nylige oppsetning av Karusell. På Vøienvolden har man gjort det kunststykket til og med å gjøre myggene usynlige. Et eksempel for resten av teater-Norge! Vel er ikke dette verdens største lystspill og oppsetningen er full av svakheter. Likevel frydes vi over setting og miljø. Totalinntrykket er over all forventning. Dette er full klaff for Torshovteatret og kan gi en pekepinn på hvilken vei teatret skal gå videre med sin nye gruppe. I Sagene-Torshov distriktet eksisterer et rikt og gammelt arbeider- og fabrikkmiljø. Her er det bare å ta for seg av historie og eksisterende bygninger! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
