|
 |
 |
 |
|
|||
Dristig stue |
|||
|
Kulturspeilet hyller Nationaltheatret, se også:Forestillinger i jubileumssesongen:
|
Teatersjef Ellen Horn gjorde et dristig valg med denne forestillingen. Ikke bare
er det en høyst utradisjonell teaterforestilling, den er også være selveste
jubileumsforestillingen for hundreårsjubilanten. Spille teater uten skikkelig tekst, uten
handling i noen forstand, uten at noe er fastsatt i utgangspunktet - kunne slikt gå bra?
Visst fungerer det. Som uttrykksform er dette en høyst nærværende forestilling. Men teater i ordets tradisjonelle betydning kan det neppe kalles. Det er integreringen av musikk, dans og bevegelse med teksten som er spennende. Ut av dette kommer en helhet som står noenlunde støtt, bare med enkelte små glipp. Har et teater med slike skuespillertradisjoner som Nationaltheatret og med det sterke ensemblet det eier råd til markere seg på denne måten når det skal lage en jubileumsforestilling? Fortiden er én ting, sier teateret, men det er framtiden vi skal satse på. 'Snålt blir det i alle fall,' sa instruktør Cathrine Telle bare uker før premieren på en oppsetning ingen visste ville bli. Denne satsingen på utradisjonelle former henvender seg til en ny generasjon og til ungdommen. Her vises ingen respekt for tradisjonen, til og med i gullbuen skal det klatres. Det finnes ingen egentlig fortelling, men brokker av forskjellige uttrykk som er vevd sammen. Tankene går til moderne dans, slik vi har sett på Black Box, og til teaterfolk som Peter Handke og Botho Strauss. Det er umulig å gå ut av teateret og sammenfatte hva det dreiet seg om i få ord. Heller er det uttrykket som teller, totaliteten, helheten av de forskjellige formene. Vi falt dessuten for Christian Eggens musikk og lydkulisser. Noen ganger en melankolsk tango som var med å skape en vemodig stemning, andre ganger elektroniske klanger i form av konkret lyd. Men det er feil å utheve det ene uttrykket framfor de andre. Det er helheten som teller, og her må samtlige medvirkende berømmes for å ha bidratt til å ha skapt den helheten vi opplever.
Noen stor teaterforestilling er ikke dette. Men den er morsom og fascinerende.
Først og fremst må teateret og Ellen Horn fortjene blomster for dette dristige
valget og fordi de satte ressurser og tid inn på et slikt prosjekt. Med oppsetninger
som dette - integrering av forskjellige uttrykksformer - kan teateret trygt se
framover mot sine neste hundre uten å oppleves som fossilt og musealt. Det viser at det er et
fullt levende og vibrerende teater med fokus på morgendagen. Gratulerer! Dere
har lykkes!
|
||
|
Kjell Moe |
|||
