|
Pudderet fyker og parykkene flyr veggimellom. Det er tid for Holberg og gjøgleri på
Nationaltheatrets hovedscene.
På Nationaltheatrets tredje jubileumspremiere på under en uke er det klassisk
komedie for alle pengene. Ingen nye grensesprengende teaterformer eller ny
norsk dramatikk skal utprøves, her er det Holberg og teater i klassisk stil det
gjelder. Og som det spilles! Intet skal spares når ensemblet tar virkelig sats og gjøgler
seg gjennom sin Holberg med så stor spilleglede at det bare var å gi seg ende over når
intrigene toppet seg mot slutten.
Holberg har noe å fortelle oss travle mennesker. Midt oppe i løyerlighetene kommer
alvorligere undertoner fram. Budskapet i Den Stundesløse er foruten at
kjærligheten skal telle, alvorsord om at geskjeftig travelhet ikke fører til
noen ting. 'Herren gjør egentlig ingen ting', sier Pernille. Slik gir Ludvig Holberg
oss et budskap som bør ha minst like stor aktualitet i vår oppjagete tid som for 250 år siden.
Det er ikke å nekte at for undertegnede sitter Per Aabel ennå friskt i minne
når jeg ser denne forestillingen. Hans geskjeftige Vielgeschrey anno 1968 var ubetalelig, så
anmasende kolerisk at det var uungåelig å sammenliknede med Per Theodor Haugen,
jubileumsårets masekopp. Mens 1968-forestillingen i første rekke var Per Aabel
er det mere et ensemble som framstår i jubileumsårets utgave.
Derfor blir sammenligningen helt gal. Per Theodor Haugen er forvirret
nok, og gjør en stor innsats i denne rollen. Men han må dele forestillingen med flere. I første rekke er det Kjersti Holmen som
Pernille og Kim Haugen som spøkefuglen Oldfux som dominerer. Kim Haugen
er vanvittig herlig i denne rollen og forestillingens desiderte høydepunkter kommer når han
ablegøyer seg gjennom de forskjellige forkledningsfigurene han og Pernille har planlagt for å forvirre
den stakkars Vielgeschrey ytterligere vekk fra foreldreavtalte
giftermål. Faktisk hadde 'advokatscenen' mere sting og humør enn det
utdraget som ble vist på selve festforestillingen.
På premieren
tok det helt av i et par scener med ham.
Kjersti Holmen er forestillingens bærende skikkelse. Hun mottok mer enn
fortjent Aase Byes
ærespris av tidligere kulturminister Lars Roar Langslet etter forestillingen.
Det er henne det dreier seg om fra start til den lykkelige slutt der hun sammen med Oldfux
forsvinner ut døra med to reisekofferter likesom for å illudere at nå skal de to
spasshaber'ne også ha seg litt.
I 1968 var det Mona Hofland vi husker fra denne rollen. I årets oppsetning spiller
hun den giftesyke husholdersken Magdelone, som også får seg et mannebein på slutten. Det er også hennes avskjedsforestilling etter
mange år ved teateret. Stor jubel for henne da hun gjorde sin entre i 'gifte'kjolen i
annenakten.
Ellers var det ingen dødpunkter noe sted. Barbere, skreddere, skrivere og bønder ramler
inn og ut i det ene fornøyelige opptrinnet etter det andre. Intet skal spares - og
Nationaltheatrets mange skuespillere gjør det såvisst ikke!
Den danske instruktøren Kim Bjarke har ikke hatt noe ønske om å begrense gjøgleriet på
scenen. Han legger til et par regitricks av nyere årgang uten at det føles for kunstig.
Han makter å balansere forestillingen fint. Ros også til scenograf Lisbeth Narud for
scenebilde og kostymer. Med denne sceneløsningen blir spillet trukket helt fram på
rampen og det var befriende å merke hvor tett kontakten ble mellom sal og scene.
Sammenliknet med 1968-utgaven hvor det var bygget et gedigent plankestillas i realistisk
stil med Per Aabel løpende opp og ned og fram og tilbake etter dreieskiva retning, er
denne enkle kabinettløsningen den helt riktige. Forviklingskomediens dører er der hvor de skal være.
En jubileumsforestilling 100-årsjubilanten verdig!
|
