Lekent og uhøytidelig teater

Det er det fysiske ved forestillingen som gjør at den bærer så fenomenalt godt. Sundvor har også ved et enkelt grep laget den rette balansen til stoffet og fortelleren. Ved å bruke Jan Hårstad som 'den eldre' og Gard Eidsvold som 'den yngre' har han fått plass til to rollefigurer av en, og dermed kan Hårstad også påta seg rollen som forteller, som den eldre Hamsun, som sammenveveren av stoffet.

Men det merkes ikke utenom akkurat helt i starten og slutten der Hamsuns gjenkjennelige tekst opptrer. I resten av stykket binder han disse to rollefigurene sammen på et nesten genialt vis, og når opplevde vi sist på en norsk scene at den samme personen førte dialog med seg selv?

Denne commedia dell'arte-vinklingen åpner for det som er spennende ved oppsetningen: improvisasjonen, den fysiske bevegeligheten - og, når vi antas å kjenne romanen og rollefiguren(e) ut og inn, improvisasjonen og leken.

Rundt disse to, som befinner seg på scenen så å si to timer i strekk (forestillingen spilles uten pause), flagrer Eindride Eidsvold og Kjersti Holmene ut og inn, vekslende i sine roller i romanens øvrige typegalleri. Spenstig, raskt og elegant glir de ut og inn av disse skikkelsene, som regel uten kostymeskift, det er bare kroppsholdning og attityde som viser hva de gestalter.

Dette gjøres så elegant og så smidig at vi knapt legger merke til skiftene. Slik blir det teater, enkelt og uten de store faktene. Sikkert også økonomisk for teatret: her trengs ikke et tyvetalls kostymer og en hær av påkledere.

Særlig falt vi Kjersti Holmenes sensuelle og plastiske kroppspråk der hun skulle skape et bilde av fristelse, begjær og forføring i hovedpersonens hode. Med en suveren beherskelse nærmest voldtar hun publikum med sin voldsomme svai og umulige posisjoner.

Men forestillingen er først og fremst Gard Eidsvolds og Jan Hårstads. Den unge, 'egentlige' hovedpersonen, må også takke sin fysiske beherskelse for at han gjennomfører rollen på så suveren måte. Dette er fysisk teater, ikke tekst-teater, og for å kontrastere dette er ordet lagt i munnen på Jan Hårstad som imidlertid ganske fort antar fasongen som en komisk, litt sutrende og bitter gammel mann som i sin alderdom vandrer på de ensomme stier og mimres ungdommens eskapader. Den lille tyngden av alvor og medfølelse som Jan Hårstad kaster inn i forestillingen, fratar han ikke inntrykket av den komiske siden ved hans rolleutøvelse.

Scenen er omgjort til to enkle trebruer i kors. Gjennom dette skapes distanse til de forskjellige sider av handlingsplanet. Lengst oppe på siden av salen sitter to musikere som farger handlingen med innsmett av lyd og toner fra synth, trompet og elgitar, og som også smetter inn i handlingen med tilrop og 'rødvin'.

Dette er frekt teater. Man har en tekst i Hamsuns Sult som med sine lange beskrivende monologer måtte antas være svært uegnet for teater. Uærblødig snur Sundvor opp-ned på Hamsun, henter litt her og litt der, lar rolleskikkelsene bestå og rister det hele sammen til godt fysisk teater. Teksten og ordet kom vi ikke inn på skikkelig dybdeferd med - men som teater og ikke opplesing er det slik en litterær tekst skal anvendes for scenen.

Så sterkt sitter denne teateropplevelsen at vi nøler ikke med å gi den våre absolutte anbefalinger. Vi nøler heller ikke med å si at skaren av eldre og mer erfarne teaterinstruktører burde lære av Sundvor hvordan tekst blir teater. Ikke minst er denne oppsetningen en viktig påpekning overfor alle dem som fremdeles mener at ordet er alfa og omega på scenen.

Kjell Moe