Trollspeilet
av Carl Morten Amundsen
Nationatheatret, hovedscenen

Tiril Bjørkvold

Bra med annet enn julejul
Det er prisverdig å bringe noe annet til barn enn julejulforestillinger fulle av jul og jul. Det er også bra at noen prøver å bruke folkeeventyrene våre i en annen sammenheng. Det er heller ikke noe galt i å fornye noe av språkdrakten, sette rulleski på Per, Pål og Espen og la eventyrene leve i et annet rom en lest opp fra bok ved bålet. Men jeg strever med å svelge unna at alt skjer på en gang. Smaksnyansene blir borte.

Forvirrende mer enn berikende
For en som kjenner eventyrene hver for seg, fungerer det ikke berikende for totalfortellingen. Det virker forvirrende. Som om Carl Morten Amundsen ikke stoler på av hver enkelt historie har mer enn nok å fortelle hver for seg. Eller iallfall kan fylle en hel forestilling. Det kan de. Dersom du tør ordet vike for andre sceniske uttrykk som kanskje er vel så interessante for den aldersgruppa forestillinga er beregna på. Og for en som ikke kjenner historiene hver for seg, må det hele virke komisk kaotisk.

Legger jeg den biten bak meg, og ser på Trollspeilet som en egen teatral enhet, er det mye bra her. Rommet er stort og magisk deilig, vinden blåser, ballongen stiger, selv om den jo burde steget til himmels og forsvunnet, scenografien er enkel og mangfoldig på en gang, fargene er klare.

En anelse juggel
Det hviler en anelse juggel over det visuelle og musikalske uttrykket. Det er synd. Tone Bjerke har ikke kunnet dy seg for å putte en dose disney-norge inne i klærne, og altfor få av sangene til Per Christian Revholt ser sangbare. Han går i fella og lager fiffige akkordrekker der melodien blir den tilfeldige topptonen. Har han ikke hatt som ambisjon å skape sanger folk kan nynne på, har han lykkes.

Nationaltheatret stiller med sine topp skuespillere, og det er bra. Den som gjør mest ut av sin rolle, er Per Christian Ellefsen som mellombroren Pål. En figur vel svært få eventyrelskere har noe særlig forhold til, men som han og Carl Morten Amundsen bygger flott ut. Til å bli den feige, den litt klønete og sjarmerende. Lasse Lindtner som Espen blir nesten litt for gromgutt, og Kim Haugen som Per er breial og dum. De blir personer, mer enn roller, og det kan eventyr tolket på scenen trenge.

Guy Krohg som scenograf er for bundet. Det blir for lite scenografisk magi, for få overraskelser, for jordnært. Det er tydelig at han ikke i sterk nok grad kjenner det visuelle scenespråket og dermed heller ikke tør utfordre det.

Ta barna med og se Trollspeilet. For all del. Men tenk på det mer som greit og greit nok, mer enn magi, teatermystikk og scenekunst. Så blir alle fornøyde for at vi i år ikke skal reise til julestjernen. Replikker:

Tiril Bjørkvold