|
 |
 |
 |
|
|||
Kjedelig Ibsenmusical |
|||
|
|
Nationaltheatrets egenproduksjon av De unges forbund skal markere starten på årets Ibsen-festival. Dermed får vi også understreket hvor viktig Ibsen er for oss og hva han har betydd for det moderne teateret. Men å gjøre en Ibsen-oppsetning som dette, nesten som en musical, faller bare tilbake på teateret selv. Det er tradisjonelt, tildels ha-stemt, forestillingen engasjerer ikke og de tydelige parallene til den tids pratmaker og politiske sjarlataner - i kammerherre Bratsbergs språk 'rothuggere' - finner hverken ankerfeste hos noen Bjørnson på 1860/70-tallet eller noen Carl I. Hagen eler Bill Clinton i dag. Så har man spørsmålet alle har ytterest på tunga: hvorfor må dette teateret gjøre det så typisk 'nationaltheater'sk når de skal lage åpningsforestillinger av det pompøse slaget? For her flyter det meste på rutinen, dette har man hørt og sett før, man måler prestasjonene ut fra hva som er gjort de seneste år ved de siste oppsetningene. Og ellers så trives premierepublikummet. Man er, for å bruke stygge ord, ute for å se hverandre og bli sett på etter en lang sommer. Men ikke alt er som det gamle. Nationaltheatret har fått seg en ny teatersjef, en ung friskus på noen-og-tredve som riktignok stiller i mørk dress og slips men hakker i ordene og ikke tar seg for nær av det. Det lover godt, la oss håpe at han går ubesmittet av det 'nationaltheater'sk ennå lenge nok til å sette sitt preg på teateret. For han kan neppe klandres for teaterets egenproduksjoner til årets festival. Til det kom han inn i bildet for sent - og før det klaget teateret stort over økonomien som så ut til å velte hele årets festival. Derfor er årets program - den syvende Ibsen-festivalen på ti år - tynnere enn noengang. De unges forbund er blitt en kjedelig oppsetning. Før pause engasjerte den oss knapt. Etter tok den seg riktignok noe opp. Det ble avstand til karaktertegningene, og personene fikk mer å spille på. Veteraner som Nils Ole Oftebro og Anne Krigsvoll benyttet anledningen hver gang den bød seg - og ros til aktørene for at de ikke benyttet seg av for mye patetisk overspill. Kåre Conradi framstilte den unge sjarlatanen saksfører Steensgård, en politisk og personlig forfører det ikke er vanskelig å finne paraleller til i vår tid. Han har kraft og utstråling men vi savnet det lille trykket som kunne gjøre rolletegninga mer personlig. Per Theodor Haugen gjør en fornøyelig figur av sin Daniel Hejre. Hvorfor ikke overlate mer av valplassen til en slik skuespiller? Det som ødela oppsetninga var den ulykksalelige ideen med å lage en slags halv-musical ut av Ibsens tekst. Vel og greitt at man tenker nytt og at teateret har et par sabla suksesser i fjorårssesongen å lene seg tilbake på i så henseende. Både Karusell og På solsiden var mer enn vellykkete. Men Alex Brinchmann og Helge Krog er ikke Henrik Ibsen. Man burde skjønne sin egen begrensning i tide. Det hjelper heller ikke å hevde at Ibsen gjorde ferdig sin eneste komedie i Italia og at musikken skal bære preg av italensk opera. Neivel, nei, vi lar oss ikke forføre av Ibsen-tekst som blir lange resitativ eller pompøs all-sang. Det er derfor musikken som bidrar sterkt til å alminneliggjøre Ibsen før pause til de grader at vi mister interessen for hans uthenging av unge opportunister og spekulanter. Vi forbløffes likevel over at man har valgt å seile forbi de direkte hentydningene i Ibsens tekst som har med lettfattelig fortjeneste og personlig overforbruk å gjøre. Her slår teateret seg selv i bakhode. Det trenger fornying. Det trenger å minne oss på at Ibsen er ikke museal - han er aktuell som aldri før. I tider som nå hvor vi plages med lettlivete og kyniske Røkke'r - som knapt kan si fram to sammenhengende setninger på TV - og skoleflinke økonomer a la Stoltenberg, trenger vi en Ibsen som gjennom en kammerherre Bratsberg kan slå fast hvor verdiene våre bør høre hjemme. Dette sagt fordi Ibsen selv ble oppfattet som konservativ og reaksjonær med dette stykket. Det er han knapt. Man kan ikke lese hans tekst som et forsvar for den gamle embetsmannsstaten, selv om kammerherren framstilles med overveldende sympatiske trekk. Mye av hans tekst har aktualitet i dag |
||
|
Kjell Moe
|
|||
