|
 |
 |
 |
|
|||
Den mystiske geometri |
|||
|
Gert Nygaardshaug har skrevet en murstein av en bok. Men så er det ikke snaue saker han har
å berette om: det er tilværelsens ukjente opphav han grubler over ispedd en sidehistorie
om fundamentalistiske - her menes først og fremst
kristendommen - bevegelsers redsel for vitenskapelige oppdagelser.
Historien dreier seg om bygdepresten Gotvin som i sitt egentlige innerste er drevet av en ustoppelige forskertrang. Han drives stadig etter å oppdage for å forsøke og se de tingene andre ikke har sett. Dette bringer han på kant med sitt kall og lokalsamfunnet rundt ham før han bryter sammen under solas brennende skjær ved foten av pyramidene i Egypt. Man skal ikke komme sola for nære, eller trenge inn i livets og vitenskapens mysterier, uten å brenne seg, kan være symbolikken. Men drivkraften etter å forske og finne ut ligger i oss alle, nysgjerrigheten etter '....livets og universitetets gåter, hvor kommer vi fra, hva er vi og hvorfor?' Gert Nygårdshaug spenner opp det store lerrettet, og det er derfor vi må minne oss selv om dette er en roman, det er en fiksjons-beretning, en fortelling med et budskap. Men ingen vitenskapelig avhandling Sidetemaet i boka er kirkens redsel for å oppdage nye sannheter ved livet. Konkret i Vatikanets konspirative såkalte hemmelige etteretningstjeneste som skal ha som oppgave å oppdage og ødelegge alle oppdagelser eller forskning som kan peke på andre forklaringer eller teorier om opphav enn hva som er fastslått i det gamle testamentet. Men også i vårt hjemlige og lukkete småsamfunn finnes denne redselen for det ukjente i oss, hvordan vi alle, og her er det bygdefolket, frykter nye tanker og ideer. På dette punktet blir Nygårdshaug for lettvint. Han makter ikke å få presten Gotvin til å bli en troverdig dr. Stockmann-skikkelse. Selv om skildringene av bygdesamfunnets nærhet og intoleranse er både gjenkjennelig og fargerikt gjort, makter han ikke å sette vår hovedperson inn i disse omgivelsene slik bokas tyngde og omfang burde krevet. Det blir på grensen til det overfladiske at denne delen preges av redderen, den lokale agronomen, og de mange angrende og syndefulle naboene som ser at de har gjort og tenkt galt. De tette og nære skildringene av møtene i bygdas menighetsråd er rene perler og hadde fortjent bedre enn å ende opp med tabloidiserte solskinnshistorier. Istedet blir det Vatikanet som blir den store mystiske skurken i handlingen. Men her skjærer Nygårdshaug alt for mye over i det schizofrent uvirkelige, han gir ikke fortellingen samme løft og troverdighet som eksempelvis Umberto Ecci i Rosens navn. Likevel er dette en svært fascinerende bok. Sitt sideantall til tross er det vanskelig å legge den fra seg når du først har startet på lesingen av den. Drivkraften i fortellingen er nysgjerrigheten, trangen til å forske, finne ut av tingene. Det blir kanskje litt for mange figurer og tekniske beskrivelser av geometriske streker - og koblet med setninger som gjerne tar en side eller to - dermed kan selve stoffet virke veldig og uoverkommelig. Men nysgjerrige er vi alle og vi drives likesom presten Gotvin hele tiden fram i trangen til å finne ut, se hva som skjer - om det så bare er på neste side. Trangen til å formulere fiendebilder i lokalsamfunnets trangboddhet og de organiserte religionenes aktive bekjempelse av vitenskapen, er blitt et budskap som kanskje bikker for myte over i det forklarende. Vi ville hatt mer av det søkende, det som ikke formulerer svarene og forklaringene. Det er her Gotvins, eller Nygårdshaugs tankeverden blir så fascinerende og besnærende: hva vet vi egentlig om det store universet eller livets gåte? Hvorfor opererer vi med nullpunkt, hvorfor trenger vi å definere livets start eller vår begynnelse? Er det egentlig noen begynnelse? Det er en bok som med sine problemstillinger er sterkt tankevekkende. Vi tåler godt noen hundre sider med grublerier ispedd en handling som spenner fra Østerdalen til Santiago de Compostela, Danmarks vikingeborger og Egypts pyramider. Når du har lest noen av hans bøker, er det mye du gjenkjenner. Pyramidene har vi besøkt før og fortellingen slutter så brått at du skjønner at oppfølgeren finner sted i tilknytning til de gamle indianer-kulturene i Latin- og Sør-Amerika. Det blir kanskje først om et år - men vi gleder oss til å følge denne prestens, eller hans brors rastløse jag etter å oppdage. Det er noe heyerdahl'sk over dette: 'Summen av viten og mangel på viten er så å si konstant. Jo mer man vet noe om én ting, jo mindre vet man om noe annet.' (fra Thor Heyerdahl: I Adams fotspor). |
||
Kjell Moe
|
|||
