|
 |
 |
 |
|
|||
Dracula så blodet spruter |
|||
|
|
På Centralteatret flyter blodet fritt. Her vises Dracula for første gang i sceneversjon i Norge. Det spares ikke på effektene. Minimal teknisk utrustning til tross, Centralteatret er omgjort til et skrekkinferno hvor lik detter i gulvet, broer heises og senkes og rødfarget vann spruter ut i annenhver scene. Grunnen til at denne oppsetningen står seg, er de raske og mange sceneskiftene. De brutale enkeltopptrinnene, noen med klare seksuelle undertoner, blir aldri dvelende eller skremmende når det skjer så raskt. Kjapt er vi inne i neste korte scene. Det er heller inntrykket, eller stemningen av noe uhyggelig, som blir sittende. For dette skal være uhyggelig. Lars Saabye Christensen har tatt Bram Stoker's fortelling om den flere hundre år gamle vampyrfyrsten i Transsylvania som stadig må drikke nytt, friskt jomfrublod, og laget en dramatisk versjon for scenen. Hovedvekten i denne versjonen dreies mot de engelske ungdommene, Lucy, Mina og legen Dr. Renfield. Det er hva de opplever av unaturlige og skremmende ting som er i fokus. Rundt dem kretser den gale Renfield og de stadige påminnelsene om at 'Dracula er her et sted' gjennom den store ulvehunden, vampyrer, Draculas tjenere og kusk som stadig dukker opp på scenen i kortere eller lengre glimt. Og grøssende blir det. Ikke gjennom fortellingen - for den kjenner de fleste nå og vi lar oss neppe sjokkere - men av effektene. Fra det øyeblikk spillet løsner, det tar dessverre litt tid, opplever vi en dramatisert sceneversjon av Dracula som i hvert fall ikke får tilskuerne til å kjede seg. For å få til de raske skiftene og de mange tette scenene har instruktørene Per Olav Sørensen og Pavel Dobrusky også tatt ansvaret for scenografi, lys og kostymer. Derved glir det inn i en helhet. Hele teateret tas i bruk. Spillet foregår gjerne i publikumsområdet som på scenen. Midtgangen i salen tjener både som spilleområde og entre og sorti for skuespillerne. Uten denne helhetsløsningen ville det neppe ha fungert. Skjønt scenografi, det dreier seg ganske enkelt om å rigge til et område hvor stiger kan felles ned, lik og avkuttete hoder ramle i gulvet og sceneheiser komme opp og ned. Det blir som en film, bare at dette er levende. Du får skuespillerne, og den irske ulvehunden, bokstavelig talt tett innpå deg. Da en tilsynelatende publikummer får et epilepsi-liknende anfall, skjønner vi ikke med en gang at det er en del av forestillingen. Det hele blir svært realistisk. Tekstbrokkene er korte. Hovedarenaen for spillet er London - på sinnsykehuset og hjemme hos Lucy. Draculas ånd er til stede i all sin uhygge, det blir mer og mer skremmende og grusomt. Blodstrømmen bare øker og øker. Til de grader at også vi som publikummere må risikere å få noen dråper sprut over oss. Fungerer det? Blir det for mange effekter? For undertegnede ga forestilllingen inntrykk av uhygge og forferdelse. Men det er atskillig å si. De første scenene er langsomme og rett og slett kjedelige. Det er også et spørsmål om vi i det hele tatt er i stand til å ta imot så mye blod og uhygge på en scene. Mange som ser denne forestillingen, vil la seg sjokkere av vemmelse, andre vil gå før slutt. Noen vil kanskje også besvime av synet av alt det sprutende blodet. Folk med svake nerver eller med innstillingen om at teater er tekst og sjel bør holde seg langt unna. Men for andre kan denne oppsetningen gi den rette opplevelsen av skrekk og uhygge. Lydkulissene til Andreas Moxnes bidrar til å skape den rette atmosfæren, korte, effektfulle, men kanskje atskillig for sterke for de med finstemte øreganger. Besetningen var bokstavelig talt noe blandet. Men særlig Ulrikke Hansen Døvigen som Lucy, Dennis Storhøi som Draculas kusk og Eivin Sander som den gale Renfield framhevet seg. Svein Scharffenberg gjorde også en fin tegning av van Helsing. Hvem Dracula er? Det røper vi ikke, og det får bli en hemmelighet. Kanskje lever han i oss alle? |
||
|
Kjell Moe
|
|||
