|
 |
 |
 |
|
|||
Grand old man |
|||
|
|
Åpningscenen hvor en eldre mann kommer inn på scenen og ikke husker hvor han skal hvor han kommer fra og hva han heter, er en åpning som får oss rett inn i temaet: en eldre mann som ikke er tilstede i dagen i dag, men i det som skjedde i barne- og ungdomstiden. Her blir vi tatt med på en reise tilbake, hvor vi opplever et sårbart barn/ungdoms vanskeligheter med å bli akseptert. Gutten er ikke blant de som finner seg en plass blant menneskene på øya ute i fjordgapet. Kontakten mellom far og sønn er heller ikke den beste og det er vanskelig for foreldrene å akseptere at de har en sønn, det eneste barnet", som ikke er lik de andre. Han har andre drømmer og ønsker og det blir for snevert for han på øya. Han rømmer over tilfastlandet og finner seg en plass blant sirkusfolket, og her starter reisen videre. Det er en forestilling med nerve, hvor Espen Skjønberg utmaler episoder fra Arnolds barndom og ungdom på en gripende måte og med en varhet og varme som gjør at vi holder pusten når Arnhold kaster seg utfor berget, når han blir slått av læreren eller prøver å leve opp til sin fars ønsker og ikke greier det, samme hvor hardt han prøver. Espen Skjønberg henter maksimalt ut av denne fortellingen og det er imponerende hvordan han endrer karakter fra doktor til prest, sirkusdirektør og ikke minst hvordan han får oss til å se han som en 12- 13 års gammel gutt når han sitter å venter bak teppet på sirkuset. Det er en nydelig fortelling om det anerledelse barnets kamp for å overleve i et sneversynt miljø, hvor alle må være like. |
||
|
Ann-Mari Betzy Arnesen Morelle
|
|||
