|
 |
 |
 |
|
|||
Den gjerrige |
|||
|
|
Oslo Nye Teater har ført trådene fra 1668 og fram til vår tid ved å la Harpagons datter ha pønkersveis. Hun og hennes bror har også klær som er nærmere vår tid. Valg av rekvisittter som en jukebox, et kjøleskap og en sportsbil understreker også dette. Stykket åpner ved at scenen og teateret simpelthen blir låst opp. Det er store hengelåser overalt og man er tydelig rett for å bli frastjålet alt av verdi. Teaterdirektøren kommer fram og tar imot sitt publikum ved å uttale seg samtidig at han håper det bare er fullt betalende publikummere i salen. For tydeligere å understreke dette kommer noen av teaterets ansatte fram og viser ved sine kostymer hvor dårlig det står til økonomisk med teateret. Så åpner direktøren teateret og vi er midt innne i forestillingen. Direktøren har nå gjennomgått en full forvandling og blitt gjerrigknarken Harpagon som setter penger høyere enn sine egne barn. Harpagon som har levet ugift så lenge bestemmer seg for å finne en ektemake og valget faller tilfeldigvis på hans sønns store kjærlighet. Han blir nå tvunget til å ha et overdådig selskap, noe som gjør vondt langt inn i hjerterota for ikke å si pengepungen. Samtidig planlegges det et komplott. Hans sønn og hans framtidige ektefelle samt hans datter og kammertjener planlegger å rømme sammen. Den gjerrige er en gammel komedie som allltid vil være like aktuell, kanskje mer enn noengang på grunn av vårt jag ettter mer penger og fler og fler ting. Stykket er velspilt med noen få unntak av overspill og overtydelighet. Geir Kvarme gjør Harpagon til en troverdig figur og det er en glede å se forvandlingen fra teaterdirektør til den sære gnieren. Det er særlig hans rolleinnsats man gleder seg over i forestillingen. |
||
|
Ann-Mari Betzy Arnesen Morelle
|
|||
