Mamet: De Desperate (Glengary Glen Ross)
Espen Skjønberg, Jan Grønli, Anders Hatlo, Trond Brænne, Mads Ousdal, Johannes Joner, Morten Røhrt, Duc Mai-The
regi: Per-Olav Sørensen
Premiere Oslo Nye Teater 12.9.1998

av Kjell Moe

Det er litt av er apropos at David Mamets Pulitzer-prisvinnende stykke fra 1983 - som også er filmet med Jack Lemmon og Al Pacino - først dukker opp på en norsk scene i renteoppgangens og den fallende kronekurs' begredelige høst femten år etter. Men vi tar imot det for alt hva det er verdt.

For her har vi teater slik teater skal være: hylende morsomt, en bitende alvorlig undertone og til tider fremragende skuespillerprestasjoner. Ikke minst: en plassering i samtiden med aktuell tematikk og stillingstagen. Det stiller spørsmålet: Er det et slikt samfunn og slike mennesker vi vil ha?

Vi befinner oss i krisetidenes 2001 - med et aldri så lite flashback til Einar Gerhardsens verdier anno 1964. Begreper som solidaritet, likhet og fordeling stilles opp mot grådighet, griskhet og kynisme - markedskreftenes svar på menneskelighet og omtenksomhet. 'Vår tids kapitalisme er historieløs og vulgær', sier stykkets instruktør Per-Olav Sørensen i programmet.

Plottet er følgende: i et eiendomssalgsfirma har man besluttet seg for å si opp tre av fire selgere. Bare den som i løpet av én uke selger best, får bli. Dermed er det duket for en teaterkveld med to timers farseliknende skuespill i høyt tempo - men med såpass virkelighetsnær tematikk at vi blir minnet om at dette er noe som faktisk skjer, dette er ikke bare et tidsbilde av syke mennesker i en syk jobb men også av et sykt samfunn.

Mamets skruppelløse persongalleri er absolutt virkelighetsnært - selv femten år etter at han skapte det. For hva som var usannsynlig i 80-årenes jappetid, er dagens tema i dag. Båtrace i milliardærklassen i Indre Oslofjord så fredete fugler skvetter så fjæra fyker bivånet av en kvart million hurraropende. Og ikke prøv deg med å si noe negativt om landets rikeste som bor i suiter på Grand eller Continental og ikke legger igjen et rødt øre av skatt til nasjonen - da er du bare misunnelig! Og prøv heller ikke å antyde noe om at elendigheten som følger av siste ukers renteoppgang kan ha noe å gjøre med de unge, kjekke og hippe norske spekulantene i børs og bank som bare gjør jobben sin - for det er sykmeldte Bondevik som har skylda!

Det går utmerket an å se denne forestillingen som en mer enn løyerlig komedie på grensen mot farsen. Men det er den alvorlige undertonen og plasseringen av tematikken midt i vår tids groteske markedstyrte virkelighet som gjør dette til aktuelt og engasjerende teater.

Til tider ageres det med store fakter og store forbokstaver på scenen. Det skrikes og hujes til de grader at vi må spørre om ikke virkemidlene kunne bli litt mer dempet. Det er her stykkets alvorlige undertone setter inn og gjør dette til en rystende påminnelse om hva slags verdens vi lever i - og hva slags verdier 1998-Norge har sluttet seg til. Vi gjør det med en helt åpen bevissthet om at det er ikke Markedet - som i meklerens sjargong disse dager er blitt en person som må omtales i tredjeperson - og dets mekanismer som fører til tragediene for hjem, hus og familier men de politikere som ikke greier å styre elendigheten.

Forestillingen er også Espen Skjønbergs tilbakekomst til scenen etter et par års fravær. Bare å oppleve ham på en scene igjen, er alene verdt billettprisen. Her gestalter han en noe eldre eiendomsmekler som sliter med å følge med i runddansen og å få salget opp. Vi føler virkelig med den ynkelige og patetiske sceneskikkelsen han framstiller, han får oss til å synes synd på ham og dermed gir han forestillingen et lite strøk av medmenneskelighet og varme. Alltid når Espen Skjønberg befinner seg på en scene dominerer han gjennom sin utstråling og tyngde.

Herlige er også hans meklerkollegaer Anders Hatlo og Jan Grønli. De har en skuddveksling av en krangel seg imellom som er forestillingens ubestridte høydepunkt.

I et par andre roller virker det mer ujevnt. Enkelte steder savnet vi den nødvendige iskalde kynismen vi følte skulle være der, men dette er mindre ting å trekke for i en forestilling som holder høyt nivå stort sett hele veien gjennom.

Per-Olav Sørensen har forenklet og fornorsket stykket. Mindre vellykket var hans raljering over eiendomsbransjens holdning til samer. Dette kunne være et poeng for en versjon for Hålogaland Teater. I Oslo-området er det andre og mer iøynefallende folkegrupper å forsyne seg av, for til og med rettsvesenet av i dag synes det er helt i orden at innvandrergrupper kan diskrimineres på boligmarkedet!

Derimot runger latteren når Groruddalen slynges ut fra scenen. Og Monica Levinsky får også en dagsaktuell gjestevisitt innom replikkvekslingen, til salens store fryd.

Løyer på scenen, tankevekkende teater - men først og fremst Espen Skjønberg. Tre gode grunner til å se denne forestillingen.

Kjell Moe