 |  |  |  |
Dampen
| |
Småmorsomt typegalleri med bade-alibi | |
Tiril Bjørkvold | |
 foto: Ole A. Buenget
- Når han ligger i min seng, får han jaggu betale mine regninger. - Jeg føler meg ikke trygg uten korsett. - Gå i badstua og svett ut alle spydighetene dine. - Det er første gang jeg har sett et menneske som ikke har hatt gjeld. - Livet gir deg ikke roser. det eneste du får er en blåveis. - Mora mi sa bestandig at en ikke skal helle ut møkkete vann før´n har reint. - Jeg er kanskje bare en kvinne, men jeg har født en mann til verden. - Kvinnfolk skal væra deilig, kåte og glade. - Forundra meg ikke at mannen din gikk - han ville vel bli elska, ikke organisert. |
Hvis du vil le, litt av treffende replikker, litt av at vi nok en gang
får demonstrert på Oslo Nyes hovedscene at det er forskjell på folk -
både i rang, språk, manerer og interesser, hvis du vil se ekte, norske
damepupper på scenen, noen romper som hopper ned i badevannet og ellers
en masse, hvite håndklær, så ta turen til Dampen og teatret.
Hvis du tror du skal oppleve samfunnskritikk om nedleggelse av bad og
andre offentlige tiltak, så ta heller en tur til Rådhuset. Og stå for
kritikken der sjøl.
Hovedproblemet til denne oppsetninga, er at regissør Kristen Sørlie ikke har bestemt seg for hva hun vil lage av dette materialet. Skal det handle om konflikten rundt nedleggelse av offentlige bad, skal det være bare en skildring av ulike dametyper, skal det tråkles inn i den forgangne historien rundt Torggata bad eller til den pågående konflikten rundt Vestkantbadet eller skal det først og fremst være teater på replikkplan. Replikkene som omhandler nedleggelse er igrunnen svært få. Og noen av dem er åpenbart ikke kommet fra Nell Dunns hånd, men snekret sammen for norske forhold. Utenom dette handler forestillinga slik den presenteres nå, først og fremst om skjebner, om ulike liv, ønsker, drømmer, tabber. Vi møter den livsnytende, halvvulgære, enkle Rita, spilt av Eli Anne Linnestad. Hun som bare tenker på sex og nye, fine klær, som alltid er blakk og som kunne vært godt gift fortsatt, dersom ikke typen hadde blitt huka for det ranet den gangne. Stort sett er det breie, språket til Eli Anne Linnestad troverdig, og når det bikker over blir det så mye revvy at vi ikke ler en gang.
Sosialt på andre siden finner vi Cecilie, spilt kokett og ubehjelpelig
av Birgitte Victoria Svendsen. Kari-Ann Grønsund spiller den litt tilbakestående Tulla og griser og klomser i vei. Og Marit H-. Andreassen spiller den samme jenta som hun gjorde i 17.mai. I et stykke der alle er karikaturer, der den ene scenen etter den andre bare er et påskudd om å få vist fram akkurat det. Der nakenhetene blir påtrengende usexy, der ut og inn av dører i for liten grad blir opp og ned av badevannet. Særlig annen akt er full av sekvenser og påskudd og episoder for å få tida til å gå såpass at det i det hele tatt var noen vits i å ha pause, annet enn å få omsetning i baren. Et stykket det ikke dampe av, mens som på halvflirete steam tross alt byr på underholdning. Der skuespilleriet jevnt over er så bra at det hele ender opp med å blir fornøyelig likevel. Men ikke en tøddel mer. |
Tiril Bjørkvold |
|