|
 |
 |
 |
|
|||
Vakker og gripende oppsetning, men....? |
|||
 Mads Ousdal er oppsetningens sentrale rollefigur, foto: Ole A. Buenget  Terje Strømdahl leder an ensemblet, foto: Ole A. Buenget  foto: Ole A. Buenget |
Endelig, kan man si. At Göran Tunströms prisbelønte Juleoratoriet - som både er filmet og satt i scene i nabolandet - til slutt har funnet veien til norske scener. Det er en stor roman, men hvor mye av den har funnet veien til scenen i denne versjonen? Altfor mye, dessverre. Kjetil Bang-Hansen som både har omarbeidet stykket og satt i scene, har kommet i det dilemmaet at med en tekst hvor det er så mye vakkert, men også ømhet og lengsel i, har han ikke helt visst hvor han skulle bruke kniven. Forestillingen kunne med fordel være kuttet med minst tre kvarter. Av det omfattende persongalleriet fra boka kunne han med fordel ha strøket bort en god del bifigurer, selv om de er artige nok (og deler av premiere-publikummet på Oslo Nye med mobiltelefonene parat slått på, går til Rosenkrantzgata i forventing om å få revymessige karrikaturer - og skratte deretter). At han skal ha med det meste går også på bekostning av dramaturgien. Til tider blir handlingen et referende og stillestående epos, nesten journalistisk i formen, 'så skjeddet det og så skjedde det..' Teatersjefens ledesnor for denne oppsetningen burde ha vært 'Kill your darlings.' Det andre problemet som er åpenbart er at når praktisk talt alt som finnes av skuespillerkrefter i Rosenkrantzgata og nærmeste omegn er hentet inn for denne mammutt-oppsetningen, er det tydelig å se at ikke alle holder mål hele veien. Det blir et problem for slik Kjetil Bang-Hansen har lagt vekt på å meisle ut enkeltscenene, står mye opp til de enkelte skuespillerne. Vi tar innvendingene først fordi det er så mye bra å si om denne oppsetningen. Først og fremst er det de underlig vare stemningene som oppstår i mange scener og som er med på å gi forestillingen liv og poesi. Enkelte er alldeles fremragende og skuespillere som Marit A. Andreassen og Bente Børsum - som den aldrende Selma Lagerlöf - bidrar til å gi denne forestillingen et stort løft. Det er øyeblikk oppe på scenen som brenner seg inn i minnet. Derfor blir det desto mer irriterende at fallhøyden mellom de ulike scenene blir så stor. Dernest er det Mads Ousdal i hovedrollen som Sidner som bærer mye av forestillingen. Vi har sett ham tidligere på Oslo Nye denne sesongen. Men det er først i denne forestillingen at han for alvor får vist fram sine kvaliteter. Det er dybde og en forfinet ro over hans framstilling av først den forvorpne urolige og søkende tenåringen, siden den voksne unge mannen som forsøker å finne ut av sitt savn, sin 'start'. Håkon Berges originalkomponerte musikk er delikat tvers igjennom. Med lyd og toner som assosieres med Bachs juleoratorium - for til slutt svakt å ende opp med originalen mens publikum forlater salen, vi likte denne vrien! - kler han forestillingen med vakker lyddesign. Den er ikke påtrengende, er bare tilstede hele veien som en organisk del av oppsetningen, det er slik scenemusikk skal være. John-Kristian Alsaker har skapt et scenebilde så fjernt fra Stampesletta det er mulig å komme. De over femti scenene glir over i hverandre fortløpende med enkle midler. Her er ingen minuttlange pauser med scenedunk og stummende mørke. Når det er så mye bra med denne oppsetningen, skulle vi ønsket at også den siste delen skulle sitte. Når det ikke gjør det, er det et ansvar teatersjefen, instruktøren og tekstbearbeideren må ta på sin kappe. Kanskje kunne man trengt mere tid til å fordype seg i stoffet, kanskje burde man være mer nøktern og brutal i forhold til de ressursene man har til rådighet på teateret. Sikkert er at en slik tredobbelt rolle uten mulighet for korrektiv og hjelp, nesten blir umulig. Selv om det har lyktes - langt på vei. |
||
Kjell Moe
|
|||
