Sånn passe panisk
Centralteatret
Av Gunilla Boëthius

Tiril Bjørkvold

Å spille teater på dagtid er lurt tenkt. Teatret bør brukes mer, være for flere. Også de som ikke ønsker det som en anledning til å pynte seg og å trippe på pensko på pub. Teater på dagtids første forestilling på Centralteatret er definitivt for en helt bestemt målgruppe; jenter , eller gutter som er veldig interessert i jenter, på 14, 15, 16 år som har gjort og prøvet det meste i senga, er ukyssa, frustrerte, overfladiske og grubler over livets gåter. Spørsmålet blir vel om den publikummeren finnes. Eller om alle de andre blir for skuffa.

Tre tupper
Trine Svensen er minst tilstede på scenen, men det går greit, ettersom hennes rolle er tydeligst tegnet. Jåla med hengelås på sminkesafen, sårende råd til venninnene når leppestiften er for blåtonet eller kvisene for overmodne. Svensen svinser, er motemessig stilig, men blir aldri teatermessig interessant.

Helle Haugen spiller godt. Hun er pjusk og sterk, uelegant og sveisen alt ettersom. Og hun er den som binder de to andre venninnene som deler dette badet på scenen sammen.

Tonja Sanborn gjør den alvorligste, inderligste og mest interessante figuren.

Men det er ikke nok spenn, jentene blir for like. Det er mulig de skal være det. At publikum skal tenke at jammen har de felles problemer og det har kanskje de som sitter i salen også merket. Det ville vært bedre å trekt dem mer fra hverandre, gjort dem mer ulike.

Ungdom med store bokstaver
Det handler om å være ung. Helt i sjangeren "Å være ung er for jævlig, man får jo bare kviser og ingen gutter vil ha meg og hvorfor ha på seg andre klær enn de jeg liker og fest er bare for å sjekke og jeg er mislykka og veier for mye." Akkurat så ærlig, evig aktuelle, etter at disse perspektivene oppstod på 1950-tallet, som ungdomskull på ungdomskull trenger å bearbeide. Og det er teater. Teater for de som kanskje ellers ikke går på teater. Som på denne måten får se at teater er noe mer enn pensum man må lese høyt for å forstå.

Maseprat
Prisverdig. Jo, på et vis. Men det blir for mye åpen og direkte maseprat om onani, knulling, pornohøytlesninger og mer mas for meg. Jeg skjønner tidlig, allerede med åpningsreplikken at her skal man gjennom Svein Selvigs oversettelse kjenne direkte at dette er skikkelig ungdommelig.

Ellers takk.
Petter Næss sin regi er kjedelig. Et bad innbyr til så mye. Lysbildeeffektene fungerer bra, musikken smeller når den skal, og badekaret er nydelig. Men speilene og trappa blir døde. De som vil, kan bli igjen etter at den drøyt timeslange forestillinga er over, kan prate videre. Drøfte mer kviser, sex og forelskelse. Jeg forlot salen. Jeg kom for å se på teater. Jeg fikk en ungdomsraptus full av frigjort sexprat og jentedillgreier. Pakket inn i altfor lite teater.

Tiril Bjørkvold