Tater

Bentine Holm blir tatt hånd om, foto: Marit-Anna Evander

Niklas Gundersen og Terje Strømdahl, foto: Marit-Anna Evander

Lysene slukkes i salen og publikum sitter forventningsfulle og venter på at sceneteppet skal gå opp. Så er vi på vill flukt. Først et landskap med åker og eng. Så bygninger som farer forbi i en rivende fart helt til vi står foran regjeringsbygningen. Rittet fortsetter inn i koridorene og med ett er vi med på en forhandling om billighetserstatning.

Så går teppet opp.

Tater er en spetakulær forestilling som benytter mange virkemidler for å få fram sitt budskap. Den er velspilt og drivende. Vi blir tatt med inn i tateren Laurits og hans families liv. Vi blir vitne til hvordan myndighetene innførte lover som ga grunnlag for undertrykking og terrorisering. Alt dette for å assimilere, innordne, fornorske og usynligjøre taterne i samfunnet. Familien blir fratatt sine barn og internert på Svanviken arbeidskoloni. Her ser vi hvordan man kan knekke et menneske og et helt folkeslag ved å ta fra dem friheten , familien, språket, musikken og sangene. Misjonen har ansvaret for arbeidkoloniene og barnehjemmene mens staten yter sitt på de psykiatriske sykehusene med tvangssterilisering og lobotomering.

Dette er faktisk virkeligheten i Norge, slik den fortone seg for et helt folkeslag fram til 1989 (da ble Svaneviken arbeidsleir nedlagt).

Måten forestillingen er bygget opp på med dans, sang, musikk, video og sirkus er med på å fortsterke dens seriøse innhold. Som Youlande Bavans sang som spenner fra visking til dødsskrik.

Scenografiens enkelthet og veksling mellom video og teater klargjør og renskjærer innholdet ned til det som er nødvendig. Det er en stor og viktig forestilling på alle plan, og viktig med tanke på de utfordringene vi står overfor når det gjelder dagens innvandrere og assimilering.