|
 |
 |
 |
|
|||
And på ville veier |
|||
|
|
Det er dristig å sette opp Ibsens Vildanden som pantomime, men Oslo Nye har satt opp Ibsens Hedda Gabler som dukketeater med suksess. Vi skal ikke se bort ifra at Vildanden kan bli en like stor suksess. Det har blitt et fantastisk stykke scenekunst som inneholder alt det en god forestilling skal ha, humor, alvor, ironi, lek, dans, mime, dramatikk og klovnerier. Regien er stram og inneholder akkurat det som må til for å få fram temaet. Det er kun når Hjalmar kommer hjem fra besøker hos Verle, og mor og datter tar i mot han, at det blir litt stillstand. Ellers er hver eneste mimikk og bevegelse nødvendig. Scenografien, kostymene og dukkene bygger opp under historien og utdyper den. Man sittter igjen med en følelse av at ord er helt unødvendige og kan være med på å fordunkle temaet. Det å velge kjente norske musikkstykker er med på å sette oppsetningen i de rette rammene og framheve temaet. Snodig nok hørte vi fra Peer Gynt-musikken til Sæverud et par steder. Nola Rae er en australsk-født danser og mimekunstner som i 1975 stiftet London Mime Theatre med Matthew Ridout. Hun har skapt 12 helaftens forestillinger og turnert i over 60 land med sin kombinasjon av pantomime, klovneri, dukkespill, dans og gjøgleri. I 1990 endret hun stil og begynte å presentere helaftens komiske dramaer som Elizabeths Last Stand i Simon McBuney's regi, And the Ship Sailed On, Mozart Prepostereso og hun har videre arbeidet med William Shakespeare. Det har vært en stor glede å se hennes oppsetning av Vildanden med skuespillere fra Oslo Nye. Skuespillerprestasjonene er av de store. Hele ensemblet er dyktige og presenterer en drivende forestilling med nerve. Helle Haugen som Hedvig skiller seg likevel ut. |
||
|
Ann-Mari Betzy Arnesen Morelle
|
|||
