 |
 |
 |
 |
|
|||
Andsnes med Schumann |
|||
|
Se også omtaler av de siste innspillinger med Andsnes i Kulturspeilet: |
Han skjemmer oss ut med den ene praktfulle CD-innspillingen etter den andre, i høst med knappe
ukers mellomrom. Hvordan blir så møtet med ham i levende utgave på konsert?
Schumann er ikke Sjostakovitsj, eller Britten. Det får vi gjerne innrømme. Der disse to sentrale 1900-talls komponistene ønsker å vise oss bravur og Andsnes følger villig med i briljant spill, er det nødt til å bli noe annet med Robert Schumann. Nå hører riktignok klaverkonserten med til hans mer lysere verk, og den tunge melankolien vi finner mye av i hans produksjon er ikke fullt så framtredende. Konserten gir også solisten rik anledning til å vise sine pianistiske ferdigheter, noe Leif Ove Andsnes gjorde i fullt monn. Kanskje ble vi preget av stemningen denne dagen årets regntid kom til hovedstaden, eller kanskje ble rett og slett Universitetets Aula for lite for et så stort symfoniorkester. Men vi tror likevel overgangen fra vår begeistring for Andsnes' siste tolkninger på CD'er - som vi har spilt om og om igjen de siste dagene - til Robert Schumann ble noe stor. Da er det greitt å vite at man må ikke skru forventningene for høyt, man får ta det man får. Det var imponerende å følge Leif Ove Andsnes og Oslo-filharmonien gjennom denne konserten. Han viste sine pianistiske ferdigheter i fullt monn når det trengtes, men var også lydhør og samspillende med orkesteret i lange partier. Ikke alle pianister er ydmyke nok til å underkaste seg orkesteret i de partier hvor Schumann helt åpenbart hadde ment det. Men Andsnes har styrke nok til til å la være å framheve seg selv også der klaveret er ment å støtte orkesteret. Primadonnanykker eier han ikke. Elegant gled han inn og ut av sin dialog med Manfred Honeck og Oslo-filharmonien. Det var ikke problemer med å la seg bli forstått - og glitre med utsøkt spill. Særlig mot slutten av finalen fant orkester og solist hverandre i et samspill som drev Schumann mot høyder vi knapt har registrert for hos denne komponisten. Aulaen er et intimt konsertlokale. Vi kommer nær musikken og utøverne. Slik kunne vi glede oss over nyanser vi sikkert ikke ville ha registrert i Oslo Konserthus, hvor de skal spille i dag og i morgen. Den tette atmosfæren gjør at kontakt mellom podium og sal blir nesten elektrisk. Men lokalet har også sine fallgruver. Når det blir et 80 manns symfoniorkester på podiet, som i Dvoraks åttende symfoni, ser vi fort hvordan lokalet setter grenser. Det samme vi hadde en følelse av i Schumanns konsert, at horn og pauker som var plassert bakerst på podiet mot Munchs sol fikk en akkustisk forsterking som ikke bare var av det naturlige, slo til fulle ut med større besetning og fullere trøkk i tutti-partiene hos Dvorak. Visst var det imponerende å høre hornene slå de ekstremt vanskelige trillene i symfoniens finale, noe man ikke alltid får anledning til å registrere. Problemer med å høre har man ikke under slike forhold. Det drønnet godt fra filharmonikerne denne gangen, for å si det slik. I Dvoraks åttende symfoni merker vi at orkesteret er på hjemmebane. Dette er et verk som sitter og som de trygt kan spille som en demonstrasjon av hvilke kvaliteter orkesteret eier, noe som de også har gjort gjennom en CD-innspilling av denne symfonien. Johan Svendsens Karneval i Paris ble et eksempel på hvilken eminent orkesterbehandler den norske symfonikeren er. Men kvelden var først og fremst Leif Ove Andsnes. Han må oppleves - og nytes. Gled dere i Oslo Konserthus de følgende dager! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
Leif Ove Andsnes: en sjarmereende musiker av stort format, foto:
Kulturspeilet/Kjell Moe