Beethovens monumentale

Se også Kulturspeilet omtaler av andre Beethoven-symfonier med Mariss Jansons denne sesongen:

En større og mer monumental avslutning på sin konsertsesong med Oslo-filharmonien kunne neppe Mariss Jansons få til: framføringen av Beethovens niende symfoni ble en stor opplevelse, en konsert som kommer til å sitte i minnet for lang tid og som nok en gang understreker orkesterets og dirigentens posisjon i ypperste verdensklasse.

Det var særlig sistesatsen det var lagt arbeid i ved denne framførelsen. Oslo-filharmoniens kor var for anledningen forsterket av Valenkoret. Det var ikke fritt for at de mektige korpartiene i denne symfonien virkelig fikk det til å svinge i Oslo Konserthus.

Beethovens niende er ikke bare komponistens fremste verk. Det sprengte også den symfoniske formen med bruk av kor og solister og det var ikke før Gustav Mahler nesten et århundre senere at denne formen ble for alvor tatt opp igjen.

Det var tydelig å se (og høre!) at sjefsdirigenten skulle vise at han kunne få til noe mer med denne framførelsen enn bare å gjøre 'nok en' oppføring av den niende. For meg var det ikke vanskelig å se at Mariss Jansons ønsket å utforske nye sider ved Beethoven og hans verk. Det kom tydelig fram, selv om vi ikke kan snakke om noen 'fornyende' eller 'revolusjonerende' Beethoven (dem finnes det nok av i den såkalte 'autentiske' bevegelsen!).

Fra det øyeblikk Gudjon Oskarsdson satte i med'O, Freunde, nicht diese Töne!', var det full tenning i Konserthuset. Derfra og ut ble ferden med Beethovens tonesetting av Schillers An die Freude en nesten himmelsk parademarsj, fylt av eksaltisk kor- og orkestermusikk som hevet et fullsatt Konserthus opp mot det overskjønne.

Med en slik framføring og det mektige koret som sto for hovedpartiet i denne framføringen, kom naturlig nok solistene i annen rekke. Dette sagt uten forkleinelse for Solveig Kringlebotn, Markella Hatziano, Christian Elsner og Gudjon Oskarsdson.

Solveig Kringlebotn la seg vakkert til rette i sine partier sammen med mezzo-sopranen Markella Hatziano som denne gangen sympatisk nok ikke sang de andre i hjel - som hun gjorde med Michelle Crider under framføringen av Mahlers andre symfoni forrige sesong. Visst eier hun sin stemmes kraft - og det er fint at hun har lært seg å dempe den.

Kombinasjonen Rakhmaninov - Beethoven kan virke noe uvanlig. Før framføringen av Beethovens niende fikk vi en lekende og kraftfull demonstrasjon av unge 'Misha' Rudy's eminente teknikk i Rakhmaninovs første klaverkonsert. Det ble ekstranummer for den sympatiske pianisten.

Dermed satte Mariss Jansons sluttstrek for en sesong i Oslo hvor han har ledet orkesteret i flere Beethoven-symfonier. Mer Beethoven venter neste sesong - men denne kvelden ble helt uforglemmelig. Konserten gjentas i kveld og overføres direkte i rtadio.

Kjell Moe