Festaften med Brahms

Det var ikke bare Oslo-filharmoniens første ordinære konsert dette året. Kvelden var også avsatt til CD-opptak. Så vellykket var det at beskjeden fra Mariss Jansson til musikerne kom bare sekunder etter siste applausrunde: 'Takk for en strålende konsert. Dere har dagen fri, vi behøver ikke møtes på formiddagen til ekstraopptak.'

Konserten ble innledet med en sprakende opplagt Julian Rachlin som ledet an i Brahms' fiolinkonsert. Noe påvirket var han nok både han - og fela, en Carrodus fra 1741 - av den harde nordavinden i Oslo-gryta denne dagen. Det tok noen takter før han hadde varmen i kroppen - men derfra og inn ble det et paradeløp. Rachlin er en sympatisk utøver som uten ekstrafakter spiller rett fra levra, og henvender seg direkte til publikum med sitt varme spill. Stor jubel og omfavnelser i ekte østeuropeisk stil mellom dirigent og solist etterpå.

Brahms' fjerde symfoni er en nesten forslitt klassiker. Mye spilt av de store orkestrene - og CD-innspilt av de fleste. Hva hadde så Mariss Jansons og Oslo-filharmonien å bidra til? Og hvorfor CD-innspilling når markedet nettopp med innspillinger av denne symfonien er mer enn mettet fra før?

Mariss Jansons har hatt en konflikt med plateselskapet EMI nettopp om dette. Følgen er at han - og dermed Oslo-filharmonien - er uten eksklusiv kontrakt med selskapet om fortsatte nye innspillinger. EMI ønsker nye og banebrytende opptak som det ikke finnes for mange av fra før, mens Mariss Jansons vil ha det beste av det beste. Og da spiller det ingen rolle om det finnes tretten formidable innspillinger på dusinet av samme verket fra før.

Her følger han samme tankegang som med de legendariske Tsjaikovskij-innspillingene for over 15 år siden. Er framføringen bra nok, spiller det ingen rolle hvor mange bra innspillinger det finnes fra før.

Med den fjerde symfonien må orkesteret finne seg i måle krefter, markedsandeler og sammenlikning med Kleibers fantastiske innspilling med Wiener-filharmonikerne. Den vurderingen får vi ta når CD'en foreligger om noen måneder.

Her skal vi omtale selve konserten. Og dette ble en festaften.

Brahms har skrevet mye musikk - og mye vakker musikk. Men det er ikke alltid at han skaper gnist og entusiasme med sine klassisk strengt formete komposisjoner. Undertegnede er av dem som synes at Brahms nok kan virke direkte kjedelig av og til - om det ikke skapes det lille ekstra ut av det.

Det klang vidunderlig samstemt og vakkert i Oslo Konserthus denne januarkvelden. Orkesteret viste en sjelden perfeksjon i sitt samspill. Strykerseksjonen lød så presis som vi omtrent aldri har hørt dem før. Ikke den minste glipp eller mangel på konsentrasjon var å spore, det var ikke mulig å sette fingrene på en eneste detalj.

Med slikt samspill toner også det store symfoniorkesteret praktfullt ut. Klangene og linjene kommer til sin fulle rett. Publikums applaus var heller ikke til å tra feil av - dette likte vi!

Om noe skal sies må det være å etterlyse litt mer galskap og sjel oppe i all denne samstemte perfeksjonen. Det som skiller det fremragende fra det helt ekstraordinære er nettopp dette å gi slipp på alle hemninger og virkelig tørre å slippe seg løs. Men i tredjesatsen og dels i sistesatsen fikk vi et par åpninger i den perfekte fasaden av noe som ga Brahms både liv og farge.

En festaften, og publikum svarte med langvarig og tordnende applaus.

Grunnet CD-opptaket var Oslo-publikummet for en gangs skyld dannet tause. Ikke én eneste hostebyge eller skrallende kremt slapp ut i salen under konserten. Det viser seg at det er mulig for et tusentallig borgere å døyve seg halvannen time.

Kan det ikke også stå i framtidige programmer at publikum anmodes om å være stille da de fleste er kommet for å høre orkestermusikk - og ikke pensjonerte legers såre halser?

Kjell Moe